Årets konkurranse

Konkurransen

Årets tema er krise. Vi ønsker oss tekster og medieproduksjoner som tar for seg krisesituasjoner og ytringsfrihet i krise. Det kan også leveres bidrag i form av tegneserier, fotoserier, dokumentarfilmer, videoessay og podkast.

Husk, dette handler ikke først og fremst om å være flink og vinne, men vel så mye om å bruke muligheten til å ytre seg, våge å være en deltaker som bidrar på egne vilkår.

Retningslinjer

Husk å oppgi kilder! Dersom du tar i bruk eksisterende tekster, bilder, osv. må du enten behandle disse som sitater eller endre dem så mye at produksjonen framstår som ny og selvstendig.

Ressurser
Ytringsfrihet i krise
Joakim Lie og Anne-Lise Sognnes

«Det er den varmeste julimåneden i våre liv hittil. Men kanskje en av de kaldeste julimånedene i resten av våre liv.» Klimaforsker Bjørn Samset til Dagbladet, 6. august 2019.

Vår tid byr på problemer vi vanskelig kan lukke øynene for. Vi minnes stadig om klimakrise, politiske kriser og individuelle kriser. Går vi til den etymologiske forklaring av ordet krise, ser vi at det ikke utelukkende innebærer at ting går nedenom og hjem. Ordet stammer fra medisinfaget og betegner et vendepunkt, det stadiet der noe enten går til det helt gale – eller til en bedring. En tilnærming som åpner for et vendepunkt, kan være det vi trenger akkurat nå. I møte med kriser hjelper det å foreta seg noe.

Ytringsfrihet i krise er årets tema i Fritt Ord-konkurransen for videregående skole, og vi tenker på minst to betydninger. Den ene betydningen er hvorvidt, og i så fall hvordan, denne grunnleggende friheten er i krise. Men tittelen kan også henspille på at ytringsfriheten blir spesielt utfordret i en krisetid. Hvordan påvirkes ytringsfriheten av en flyktningkrise, økonomisk krise eller klimakrise?

Vi ønsker å appellere til elevenes vilje og evne til å henvende seg til en offentlighet utenfor skolen. Hva har de å melde, og hva ønsker de å gå inn i? I prosjektet kan det skrives tekster og lages medieproduksjoner. Vi ser gjennom de mange hundre bidragene vi har mottatt de siste årene at elever som evner å avgrense tematikken og problemstillingen, ofte får fram interessante perspektiver. Å gå fra det generelle til det spesifikke vil være en lærerik øvelse for både unge og voksne. Å jobbe seg inn i tematikken, stryke innledende avsnitt og gå rett inn i stoffet in medias res er et godt utgangspunkt for dybdelæring.

Dagens klimakrise knytter seg til ytringsfrihet på flere måter. Gjennom flere år har vi sett polariseringen mellom miljøbevegelse og klimarealister/klimaskeptikere. Å studere retorikk og argumentasjon i begge leire vil i seg selv være et interessant studium. Og i dagens situasjon er debatten ytterst tilspisset. Er klima blitt det nye innvandring, spør Bård Vegar Solhjell (2019). Han viser til så stor grad av trakassering og utskjelling i klimadebatter at det får ham til å stille spørsmål ved verdien av nettdebatt som demokratisk offentlighet.

I mai 2019 ble Fritt Ords pris tildelt Natur og Ungdom og klimaforkjemper Greta Thunberg. De som mente at dette var en pris som ikke hadde med ytringsfrihet å gjøre og at det kun var en pris for gode formål, fikk raskt se at også denne politiske kampen koster i form av sjikane og trakassering. Natur og ungdom har i mange år tatt tydelig standpunkt i en debatt med steile fronter. Og når krisen utvikler seg, blir frontene hardere. Miljøpartiene gjorde det bra i årets valgkamp, men det gjorde også bompengepartiet.

Greta Thunbergs klimastreik er et ungdomsopprør for vår tid. De unge irettesetter oss voksne, politikere og andre ansvarlige, for å få stopp på overforbruk, forurensing og utarming av naturens ressurser. Hvordan 16-åringens retorikk har gjort så stor suksess, er verdt å analysere i seg selv, slik Ulrikke Linge (2019) gjør i Aftenposten. Og samtidig ser vi hvordan retorikken kaller på latterliggjøring og sjikane, se for eksempel kommentaren «Gretafobi» av Aage Borchgrevink (2019). Den polariserte mottakelsen er et speilbilde på vår tid.

I anslaget til HBO-serien Chernobyl (2019) ser vi atomforskeren Valery Legasov fullføre sine siste nedtegnelser om hva som faktisk skjedde under Tsjernobyl-ulykken i 1986, for så å ta livet av seg. Serien er en medrivende fortelling om en stor krise, og viser fatale konsekvenser av hemmelighold og løgn i en slik situasjon. Selv om ikke alle samfunn er så lukkede som Sovjet i 1986, kan denne spissede fortellingen kaste lys over andre store og små krisesituasjoner. Serien har vært et smertefullt gjensyn for alle som husker katastrofen i Tsjernobyl, men den har også vekket unge seere. Er en grunn til at serien appellerer til dagens unge, at den gir et varsko om en global miljøkatastrofe? På tross av alle feilavgjørelser, hemmelighold og løgner ser vi at det vokser fram solidaritet, helteinnsats og vilje til sannhet – også dét en påminnelse om krisens dobbelte karakter.

I romanen Eg får aldri sjå verda igjen møter vi en jeg-person som en morgen i Istanbul blir arrestert, uten å få vite hva han er tiltalt og fengslet for. Når han blir spurt av en politimann om han vil ha en sigarett, kommer svaret som overrasker både ham selv og leseren: «Eg røykjer berre når eg er nervøs» (Altan 2019, s. 11). Han kan ikke forklare hvor dette hovmodet kommer fra i en ytterst sårbar situasjon: «Det eg veit, er at ‘nokon’ som kunne sitje i politibilen og seie at han berre røykjer når han er ‘nervøs’, var lagra inni meg ein plass» (s. 13). Verdigheten og stoltheten gjør inntrykk på leseren. Boka byr på et møte med en persons opplevelse av et komplett vanstyrt rettssystem i dagens Tyrkia. På den måten blir dette noe ganske annet enn de mange nyhetsoppslagene om ugyldige fengslinger av samvittighetsfanger.

En redaktør og forfatter som sitter fengslet i Erdogans Tyrkia, og som ikke beklager seg, men beholder sin mentale styrke, gir håp til leseren. Kanskje kan hans insistering på å holde fast ved egen forståelse av virkeligheten og nekte å ta myndighetenes absurde rettsskuespill innover seg, være til inspirasjon også for mindre dramatiske kriser som leseren selv måtte stå i. Et utdrag fra boka er tilgjengelig i høstens utgave av Rein tekst, antologien som utgis av Foreningen !les.

Lemfeldig bruk av ordet krise i alle mulige sammenhenger kan føre til at vi i mange tilfeller ikke tar det like alvorlig. I den kulørte ukepresse kan vi til stadighet lese om kjendisers vei gjennom diverse kriser. «Etter den tunge tiden…», gjerne med begrunnelsen «bare historien min kan hjelpe én annen i samme situasjon». Noen vil hevde at det har gått inflasjon i begrepsbruken, og at ordet mister sin betydning. Unge bloggere viser sine sårbare sider og viser seg på samme tid som strategiske (kyniske) markedsføringsspesialister.

Men i løpet av livet vil de fleste av oss møte på vanskeligheter og endringer. Brå dødsfall, samlivsbrudd og psykiske problemer rammer hardt og brutalt, og oppleves ulikt fra person til person. Personlige kriser blir gjennom sosiale medier og pressen offentliggjort oftere nå enn tidligere, selv om mye fortsatt er tabubelagt. Medienes dekning av psykisk helse vitner om en ny åpenhet, men vet vi om dette har en positiv effekt på de som faktisk sliter?

Kan serier som Jeg mot meg representere et vendepunkt og være til hjelp for dem som sliter i livskriser, eller er de mer til forlystelse for kikkere som liker å fråtse i sårbare personers ulykke? Vi møtte serien med en viss skepsis: Omtalen av programmet tilsa at det var snakk om unge, sårbare mennesker som måtte skjermes fra eksponering. Men vi erfarte at det var gripende hvordan programmet formidlet deltakernes psykiske problemer på en respektfull og seriøs måte, iblandet selvironi og humor i det tunge og mørke. Det førte til at de påfølgende episodene ble fulgt, og det er nettopp den type respons som har ført til at serien er tildelt blant annet Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse. Like fullt, Jeg mot meg har vekket stor debatt, der også fagfolk var uenige om hvorvidt denne måten å formidle psykisk helse på er etisk riktig.

I krisesituasjoner vokser det gjerne fram retorikk som bærer preg av at mye står på spill. Det har vi sett i vår egen tid gjennom talene til Greta Thunberg. Kan retorikken holdes opp mot klassikere fra verdenshistorien, taler som er blitt stående i ettertid, og som har hatt innflytelse? I år er det 50 år siden Woodstock-festivalen, et høydepunkt for opprøret i 1960-årene og for det påfølgende politiske 70-tallet. Det er 30 år siden opptøyene på Den himmelske freds plass i Beijing i juni 1989, og siden Berlinmuren falt i november 1989. Alt sammen er eksempler på kritiske øyeblikk fra moderne historie, med høyst ulikt utfall, og med helt ulike fortegn med tanke på konsekvensene for ytringsfrihet.

La oss også våge å snu hele problemstillingen på hodet: Kanskje er ikke ytringsfriheten i krise, slik det så ofte sies og enda oftere underforstått antydes. Kanskje står denne friheten sterkere enn noen gang. Den er styrket gjennom endring av grunnloven i 2004, gjennom medieteknologi som gir nye ytringsmuligheter og ved at kulturen generelt har endret seg enormt med tanke på rettigheter og ytringsmuligheter som er gitt til arbeidere, kvinner, barn og unge, etniske, nasjonale og seksuelle minoriteter – for å nevne noen grupper som har fått økt innflytelse i det som av historiker Finn Olstad (2010) er kalt frihetens århundre. Representanter for hver av de nevnte gruppene har gjennomlevd ulike typer kriser som er verdt å ta for seg som bidrag i årets konkurranse, enten i historisk perspektiv eller ved eksempler fra vår egen tid.

Artikkelen kommer på trykk i tidsskriftet Norsklæreren, nummer 3/2019, som kommer ut i oktober.

Litteraturliste
  • Ahmet Altan (2019) Eg får aldri sjå verda igjen. Samlaget.
  • Aage Borchgrevink (2019) «Gretafobi», kommentar i Dagbladet, 24. august.
  • Chernobyl (2019) Serie av Craig Mazin, tilgjengelig på hbonordic.no.
  • Jeg mot meg (2016/2018) Dokumentarserie. Tilgjengelig på nrk.no.
  • Ulrikke Linge (2019) «Greta Thunbergs strid: Når frykt og håp skiller lag». Kronikk i Aftenposten, 9. april.
  • Finn Olstad (2010) Frihetens århundre. Norsk historie gjennom de siste hundre år. Pax forlag.
  • Frank Rossavik (2019) Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihet i krise. Cappelen Damm.
  • Bjørn Samset (2019), «-Varmen vil koste liv», nyhetssak i Dagbladet, 6. august.
  • Bård Vegar Solhjell (2019) «Klimadebatten treng hjelp», kronikk i Aftenposten, 28. mai.
Gode råd fra juryen
Arkiv
Kontakt