I Norges grunnlov står det at vi alle har rett til ytringsfrihet i dette landet:

«Ytringsfrihet bør finne sted. Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.

Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

Paragraf 100 ble endret i 2004 slik at den ble utvidet til å gjelde levende bilder og andre ytringer og uttrykk som vi finner i levende bilder, sosiale medier og annen medieteknologi. Grunnloven ble språklig modernisert i 2014.

Paragraf 100 er viktig for å sikre ytringsfriheten i Norge, men også avtaler er gjort for å verne om denne menneskeretten. Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble utformet i 1950 for å verne om viktige verdier etter andre verdenskrig. I artikkel 10 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, er ytringsfrihet fastsatt som et mål for alle verdens land gjennom artikkel 19.