Jeg tenker, altså er jeg – Cogito ergo sum – er en av de mest berømte setningene i den filosofiske tradisjonen. For opphavspersonen, René Descartes, beskrev denne setningen det absolutte grunnfjellet for selvforståelsen. Jeg kan tvile og være usikker på det meste her i livet, men tvilen bærer også med seg en sikkerhet. Jeg kan ikke tvile på at jeg tviler, og for å tvile så må jeg kunne tenke, og om jeg tenker, så er det en ting som er sikkert: Den delen av meg som står for tenkningen, må nødvendigvis eksistere. Med andre ord: Jeg har kommet frem til viten som er absolutt sikker – og dermed vet jeg at sikker viten er tilgjengelig for mennesket. Og hva mer er: Mennesket er i stand til selv å være garantisten for absolutt sikker viten. Det trenger ikke lenger å appellere til en guddom.

Den moderne verden er i ferd med å åpne seg, men typisk for denne overgangen som fant sted i renessansen, så peker den ikke bare fremover. Vektleggingen av tenkningen peker også bakover. Tilbake til den greske antikken.

Det bringer oss tilbake til et av de mest sentrale spørsmålene for de greske filosofene: Hva er det gode samfunn? En av dem, Aristoteles, svarte: Det gode samfunn er et sted der mennesker kan leve gode liv. Men hva er et godt liv? Det er å leve i samsvar med den menneskelige natur, svarer Aristoteles. Men hva innebærer det? Hva er det som kjennetegner mennesket – og som gjør at vi skiller oss fra alt annet levende?

Vi mennesker har mye til felles med alt annet organisk liv, med planter og dyr. I likhet med planter kan vi oppta næring og forplante oss, og i likhet med dyr kan vi sanse, bevege oss og føle behov – men ulikt både planter og dyr har vi rasjonelle evner som setter oss i stand til å vurdere hvorvidt vi bør gjøre det ene eller det andre. Vi kan tenke.

Nå er det vanlig å anta at planter ikke har impulser eller behov som tas ut i en eller annen form for atferd, men vi kan alle være enige om at dyr har det. Dyr kan angripe eller trekke seg tilbake, de kan vise hengivenhet eller også det vi mennesker vil tolke som mangel på interesse. Men vi vil allikevel ikke tenke at den atferd dyr fremviser, er valgt i den forstand at det kan holdes ansvarlig for denne atferden.

Med oss mennesker forholder det seg annerledes. Vi kan ta valg og beslutninger. Ikke bare kan vi gjøre det. Vi må gjøre det. Slik er det å være menneske. Selv små barn må gjøre det. Vi forventer til og med at de skal være i stand til å velge å ikke gjøre noe de har lyst til å gjøre.

I tradisjonen fra Aristoteles fremheves at særegent for mennesket er at vi er i stand til å overprøve ønsker, lyster og behov – vi kan velge å ikke følge våre handlingsimpulser. Vi kan velge å gjøre noe annet. Det skyldes at vi er i besittelse av en rasjonell sjel som setter oss i stand til å tenke. Det er denne evnen som best beskriver hva frihet dreier seg om.

I moderne språkdrakt omtales evnen til å styre seg selv ved hjelp av begrepet «autonomi». Begrepet begynner å befeste seg på 1600-tallet og betegner mennesket som et selvstyrende eller selvregulerende vesen. Et menneske kan handle ut fra egne valg uten å være styrt av indre eller ytre krefter som det ikke selv har kontroll over. Vi er utstyrt med rasjonelle evner som gjør at vi har myndighet over egne handlinger, vi kan ta valg og overprøve egne handlingsimpulser. Vi kan etablere oss som våre egne autoriteter.

Dette innebærer selvsagt ikke at vi ikke trenger andre mennesker. Det må skapes et rom for dette indrestyrte autonome individet, og det gjøres nettopp i et fellesskap med andre mennesker. Filosofen Hannah Arendt understreker at det krever det hun kaller pluralitet. Felleskapet må tilby et rom der vi på en og samme tid kan være helt like og helt forskjellige. Vi er helt like fordi vi alle tilhører arten menneske, men vi er helt ulike fordi vi alle er, nettopp, ulike mennesker. Den ulikheten må det være mulig å gi uttrykk for, og det gjør vi typisk gjennom å gi uttrykk for våre meninger og på den måten uttrykke vår individualitet.

For Hannah Arendt har det offentlige fellesskapet to viktige egenskaper: Det er for det første det stedet vi kan gjøre oss synlige for hverandre som de unike individene vi er. For det andre er det et rom som ingen særskilt person hersker over eller eier, men som er felles for alle. Et slikt fellesskap er et rom som binder oss sammen, men som også holder oss litt fra hverandre slik at vi ikke smelter sammen. Avstanden skapes av den ulikheten vi uttrykker gjennom det vi sier, og det vi gjør – som nettopp ikke vil være identisk med det andre gir uttrykk for.

Hva skjer med disse tankene når nettet og de sosiale mediene nå utgjør selve infrastrukturen for kommunikasjon? Er disse mediene i stand til å danne slike fellesskap? Og hvordan er det vi oppfører oss i møte med denne teknologien?

Vi opplever kanskje både aktivitet og intensitet, men blir raskt og nesten umerkelig til passive mottagere av inntrykk som spiller på våre følelser.

Like eller ikke like. Elske eller hate. Våre meninger er ikke lenger bare rasjonelle ytringer. De er følelser, og følelsene har fått en ny, gigantisk plattform som heter sosiale medier. Det er her – på Twitter, Facebook, Instagram, Linkedin, Telegram, Gettr, Whatsapp – at hver og en av oss på rekordtid kan uttrykke spontane følelser. I løpet av få tastetrykk kan vårt personlige, iblant umiddelbare og ufiltrerte inntrykk uttrykkes i et felles rom. Jeg «liker» det du har lagt ut. Andre ser det – og jeg vet at de ser det.

Men det å «like» innebærer ikke bare å like noen i den vanlige betydningen av ordet. Når vi trykker på like-knappen, gjør vi det kanskje bare for å uttrykke enighet, velvilje eller oppmuntring. Men ord er ikke uskyldige. De kan beskrive virkeligheten, absolutt, men de er også med på å skape virkelighet.

Tross alt, hva skjer når det «å like» blir selve standarden for å uttrykke en eller annen form for enighet? Må man være enig i det noen skriver for å like det? Kan man i det hele tatt like noe man er uenig i – eller noen man er uenig med – eller må man nesten avstå fra det? Hva gjør dette med vår lyst til å utfordre og kritisere hverandre innenfor en gitt gruppe?

Når stadig mer av livet kanaliseres gjennom sosiale medier – med digitale giganter som Google, Facebook og Instagram som ivrige tilretteleggere – må vi forstå at de samme mediene også er med på å omskape våre liv. Det kan utvikle seg fellesskap som i økende grad belønner lydighet, motstandsløshet og tankeløshet, og det kan gi næring til en politisk kraft som virker, umerkelig som en naturkraft, gjennom menneskene uten at de verken vurderer den eller tar til motmæle.

Det skyldes at vi ledes til å tro at det sosiale aspekt av våre liv innfanger alt ved det å være menneske – med den følge at det er flokkens mentalitet som regjerer. Det individuelle, forstått som det som ikke legitimerer seg gjennom et sett av aksepterte identitetsuttrykk opprettholdt av en gruppe, får stadig mindre aksept.

Kombinasjonen av sosiale medier og det faktum at hver og en av oss kontinuerlig er online gjør oss sårbare for såkalte oversvømmelsesstrategier. Det betyr at vi uten å være klar over det mobiliseres og aktiviseres gjennom å kontinuerlig oversvømmes av bestemte perspektiver og disiplinerende signaler. Tidligere hadde man ingen garantier for at mennesker faktisk leste og lyttet. Men i dag er hver og en av oss utstyrt med en teknologisk innretning som holder oss online og som sørger for at vi kontinuerlig tar til oss det som måtte komme. Vi skroller.

Skrolling er rulling av bilde eller tekst på en skjerm. Skjermen blir et slags vindu mot en lang bilde- eller tekstremse som ruller forbi vårt blikk. Selv om det er vi som har satt oss ned foran maskinen og også slått den på, er det ikke vi som styrer hva som ruller forbi våre øyne og som aktiviserer tanker og følelser i forskjellige retninger. Her regjerer algoritmene. Algoritmer er utviklet for å tilpasse forskjellige målgruppers preferanser, og vi som skroller, legger igjen data og informasjon som hjelper algoritmene til å treffe best mulig med innholdet. Med andre ord: Det hele handler om å bekrefte dine forventninger – ikke om å hjelpe deg til å utforske og kritisere egne overbevisninger. Det handler nettopp ikke om kritisk tenkning i det hele tatt. Det handler om å tilfredsstille deg.

Algoritmer styrer oss ikke direkte slik de kan styre hardware – men gjennom å styre informasjonsstrømmen styrer de oss indirekte gjennom bestemte ideologier som bygger opp under disiplin og kontroll. Tilbake står en verden befolket av individer som nok er i stand til å tenke selv og ta egne beslutninger, men som allikevel aldri vil komme på tanken om å gjøre det.

Når vi skroller, gjør vi oss forutsigbare og kontrollbare, og det gir grobunn for det Hannah Arendt kaller tankeløshet. Det betyr ikke at mennesker slutter å tenke i den forstand at de ikke anvender sine rasjonelle evner for å nå bestemte mål, for å komme seg fra et sted til et annet eller for å finne den mest hensiktsmessige måten å innrette seg på for å ha en karriere.

Men om all tenkning reduseres til en aktivitet som går ut på å finne den mest effektive veien frem til et mål – som igjen kun blir et middel til å nå et nytt mål – fratas mennesket evnen til å stille seg selv spørsmålet: Hva er meningen med det jeg gjør? Tankeløshet betyr at man slutter å reflektere over selve målet for sine handlinger, man jakter utelukkende på midler for å komme dit. Dermed er også den selvstendige tenkningen truet, altså evnen som utgjør grunnlaget for vår frihet.

I vårt digitale samfunn, der mediene opptar store deler av vår oppmerksomhet og mye av vår tid, er det relevant å spørre: Hva har skjedd med den selvstendige tenkningen? Har den blitt alvorlig svekket? Har den overhodet en plass i våre liv? Til tross for at teknologien stadig har lovet menneskene mer oversikt, kontroll og frihet så har den i like stor grad fremmet et tap av oversikt og forsterket følelsen av kun å være en brikke i et spill. Hvor tilgjengelig verden er, er ikke kun et spørsmål om hvor mange bytes vi har for hånden. Det er også et spørsmål om forståelse.

Den delen av verden vi forstår, blir stadig mindre, selv om følelsene våre aktiveres stadig oftere og mer intenst. Men den kontinuerlige aktiveringen av følelser krever hele vår oppmerksomhet og lite gjenstår til selvstendig tenkning. Vi blir godt drillet i å reagere, men ikke til å agere, ikke til å sette i gang noe nytt og uventet. Dersom digitale medier samtidig skaper sosialt press, slik ikke minst sosiale medier gjør, øker tankeløsheten. Når det sosiale blir dominerende, vil frykten for å bli ekskludert fra gruppen føre til at vi unngår å utfordre gruppen med spørsmål. Til slutt inngår vi i en helhet som ingen verken har oversikt over eller ønsker å stille spørsmål ved.

Tenkningen representerer en vei ut av denne fortapelsen. Den gir mennesket en viss avstand til verden. Tenkning gir rom for forståelse. Å forstå er ikke en virksomhet som noen gang kommer i mål. Arendt knytter seg her til en tradisjon som går tilbake til Aristoteles. Han hevder at menneskets natur er å søke forståelse. Det betyr ikke først og fremst å gripe årsakssammenhenger. Den menneskelige forståelse retter seg mot å gripe meningen med verden slik den trer frem for oss. Forståelsen representerer simpelthen en menneskelig måte å være i verden på, og den pågår så lenge vi lever.

Ved å skape avstand fra den omkringliggende verden etablerer tekningen altså en frihet fra det som har vært og det som er. Slik settes vi i stand til å se at den virkeligheten vi befinner oss i, ikke nødvendigvis må være slik den er. Mister vi denne evnen, mister vi også evnen til å korrigere våre mål – og dette er ikke en fare som kun lurer der fremme i fremtiden en gang. Jeg tenker at vi er der allerede.

Store endringer skjer rett foran oss. Digitaliseringen og den generelle teknologiske utviklingen har nådd et punkt der mennesket ikke kun benytter seg av maskiner og anvender digital teknologi. Den er også i ferd med å bli en integrert del av mennesket. Vi er allerede cyborger, er det enkelte som hevder. Andre hevder begeistret at vi er i ferd med å overskride det menneskelige. Transhumanismen skal forbedre oss. Hva gjør det med vårt syn på mennesket, hva gjør det med vårt syn på fellesskapet – og hva gjør det med vårt syn på politikken?

Det sosiale presset som er til stede i grupper, påvirker oss – i langt større grad enn vi ofte tror, men også på en langt mer subtil måte. Det forsterker det normales hegemoni – hva man gjør og hva man ikke gjør – og det innebærer at pluralitet erstattes av gruppetilhørighet basert på identitet. Når vi i dag benytter begrepet «politisk korrekt», tenker jeg at det nettopp er et begrep som reflekterer den utviklingen: Det er simpelthen visse ting du ikke kan si eller diskutere. Ikke fordi det er forbudt, eller fordi det finnes gode argumenter mot å gjøre det, men ganske enkelt fordi «det gjør man ikke».

Toleransen som skulle ligge som en forutsetning for så vel vitenskap og demokrati, glir over i en intoleranse som gjør at kravet om sensur ikke lenger kun kan høres fra fjerntliggende og fremmedartede tyrannier. Selv innenfor godt etablerte demokratier begynner det å høres stemmer som i fullt alvor tar til orde for å hindre fri meningsdannelse gjennom å kontrollere informasjon og kommunikasjon under dekke av at denne kanskje kan være usann eller være styrt av agendaer av ymse slag.

Og om den digitale teknologien setter oss i stand til å overskride det særegne ved det å være menneske, så innebærer nok det at algoritmene ikke bare indirekte påvirker vår tenkning gjennom å filtrere den informasjonen vi mottar – men at de også har blitt flyttet direkte inn i menneskekroppen. Det kan kanskje sette oss i stand til å kontrollere sider ved livet som vi i dag ikke greier å kontrollere. Men om vi greier å overvinne livets uforutsigbarhet, om vi greier å predikere livets gang fullt ut, så risikerer vi også å fjerne friheten. Uforutsigbarhet er nettopp et uttrykk for frihet, og friheten er selve grunnlaget for våre tanker om menneskeverdet.

Må utviklingen gå i den retningen? Kan vi se for oss at verden kan ta en annen retning? Greier vi å korrigere selve målet for utviklingen og ikke kun befatte oss med midlene for å nå et mål vi aldri kanskje har vært klar over at vi har satt oss? Når var det egentlig vi fant ut at det ville være et stort fremskritt om vi alle tilbringer våre liv alene foran en skjerm? En ting er at den digitale teknologien kan frigjøre oss på enkelte områder, en annen ting er at den også er et gigantisk kontrollverktøy.

Selv om algoritmene stadig blir mer sofistikerte, om kontrollen som utøves mer subtil og evnen til å forutsi hvilke ønsker og behov vi måtte ha vil menneskene fortsatt være i stand til å tenke selv og ta sine valg – men spørsmålet er: Vil vi komme på tanken å gjøre det?

Om vi opprettholder evnen til å tenke, til å korrigere mål som styrer oss – som vi kanskje aldri har satt oss, men som allikevel nærmest umerkelig gir oss oppgaven med å finne veien dit – vil vi kunne frigjøre oss.

Men det krever mer enn skrolling. Det krever tenkning.