«Ingen skal behøve å være ute av kontakt med sentralhjernen», heter det seg i en novelle Tor Åge Bringsværd skrev i 1968.

I den følger vi 38 år gamle Kodémus som lever i et friksjonsfritt, gjennomkontrollert samfunn kalt Sjakkbrettbyen, der bygningene er «kuber» koblet sammen av superrask monorail. Den nevnte maskinelle sentralhjernen fungerer ikke ulikt det vi i dag kaller internett, og alle menneskene er koblet til den med hvert sin personlige, elektroniske apparat: en Lillesøster eller Lillebror.

Det er påbudt å ha en Lillebror eller Lillesøster, men så er det også svært behagelig: «Kodémus har alltid Lillebror med seg. Lillebror vet alt. Mye bedre enn Kodémus. Når Kodémus er i tvil om noe, spør han Lillebror.»

Lillebror vekker Kodémus om morgenen, og gjennom dagen gir den lille maskinen instrukser om alt som skal gjøres, alle beslutninger som skal tas. Når Kodémus sitter på monorailen på vei til jobb, er det helt stille: «Ingen av passasjerene snakket med hverandre. De fleste satt og hvisket med sine egne lillebrødre – hodet på skakke, kassen under kinnet.»

Novellen heter «Kodémus. Eller: Datamaskinen som tenkte at hva faen». I 1968 var det science fiction, i dag vandrer vi rundt med våre digitale småsøsken, som brukes til alt fra å komme seg opp om morgenen og holde styr på dagen, til å la seg underholde. Og ikke minst til å lære: Den norske skolen har blitt gjennomdigitalisert i løpet av få år. Skulle jeg skrevet forlengelsen av Bringsværds novelle i dag, ville jeg ha utstyrt barna med et par tvillingsøsken: mobilen og iPad-en (unnskyld, læringsbrettet). Begge er koblet til sentralhjernen og er ment å dekke de fleste behov.

Men i den ofte opphetede debatten om skjermbruk snakkes det så mye om dette tvillingparet at den førstefødte – det virkelige barnet – nærmest havner i skyggen av sine to bråkmakere av noen småsøsken.

Egentlig vil jeg ikke skrive om tvillingene, jeg vil skrive om den førstefødte. Barnet med skrubbsår og fregner, floker og voksesmerter. Barnet som er en kropp som hopper og spretter, løper og faller, kryper og ruller. Ungdommen som roter og roper, slamrer med dører. Den voksende, kriblende, vanskelige kroppen som tar plass.

Det er knapt noe kroppslig ved internett og skjermlivet vårt. Det virtuelle livet er det kroppsløse, det har fundamentalt endret forholdet vårt til tid og rom, lar oss ta hele verden inn, uten å bevege oss. En tur med bussen er samtidig en tur på butikken, en kveld på rommet er også en krig i verdensrommet, en samtale med en venn foregår parallelt med en diskusjon med mamma. Alt er alltid også et annet sted.

Ingenting er mindre fysisk enn skjermen og alt som foregår der. Vi lever brorparten av livet vårt gjennom den. Og likevel er vi fortsatt kropper. Skjøre kropper som legger begrensninger og føringer, som ikke alltid fungerer eller ser ut akkurat som vi vil, som ikke kan dekkes av et filter. Kropper som bare kan være ett sted av gangen.

Jeg starter her, med kroppen, for jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte når jeg skal si noe om debatten rundt skjermliv, barn og ungdom.

Digitaliseringen av den norske skolen har eksplodert de siste årene. I dag er det standard at hvert barn har sin egen digitale enhet. «Digital kompetanse» er noe man skal begynne å bygge i barnehagen. Undervisning foregår på skjerm, lekser gjøres på skjerm, også i pauser og spisefri kommer tv-en plutselig på, i hver sekk ligger en mobiltelefon eller smartklokke. Skjermtiden på skolen kommer selvsagt i tillegg til den i hjemmet: Ifølge en rapport fra Ungdata, der barn på 5.–7. trinn forteller om egen skjermtid, melder 24 prosent at de daglig bruker 2–3 timer på skjerm hjemme, 23 prosent bruker 3–4 timer, og 16 prosent bruker 4–6 timer.

Samtidig med at skjermtiden har nådd nye høyder, har noe endret seg blant barn og unge. Alt er virkelig ikke svart. I spørreundersøkelsen Ungdata junior (2020–2022) sa 60 prosent av barna på mellomtrinnet seg «helt enig» i at de trives på skolen, 31 prosent var «litt enig». Samtidig sier sju av ti at de kjeder seg i timene, og én av fire gruer seg ofte til å gå på skolen. I rapporten kan vi også lese om ungdomstrinnet at «det over tid har blitt stadig færre som trives på skolen, flere som kjeder seg og flere som skulker».

Det er tilbakevendende overskrifter i mediene: Psykiske problemer blant barn og ungdom øker, stadig flere medisineres mot ADHD, trivselen minker, og skolefraværet og skolevegringen er økende.

Årsakene til mistrivsel og dårlige resultater i skolen er sammensatte. Grunner som ofte trekkes fram, er at elevene står i en presset og stresset situasjon, i en teoritung, skole preget av tester, målstyring og stillesitting.

Men hvilken rolle spiller skjermen i dette? Virker den stressreduserende? Forhindrer den stillesitting? Er den en motvekt til testregimet? Og bidrar den egentlig til bedre skoleferdigheter, overhodet?

Da resultatene i den internasjonale leseundersøkelsen Pirls 2021 ble lagt fram i mai, viste den oppsiktsvekkende tall. Med Utdanningsdirektoratets egne ord: «Norske tiåringer leser betydelig dårligere enn i 2016. […] Norske elever oppgir i tillegg lavest leseglede blant alle de 65 landene i undersøkelsen.»

Samtidig skjer dette: De siste fem årene har omsetningen av digitale læremidler i skolen økt med 300 prosent. Salget av fysiske lærebøker har gått ned.

Altså: I den samme perioden som digitaliseringen av skolen har eksplodert, har leseferdighetene stupt.

Det ulmer til et opprør mot ukritisk skjermbruk i skolen. I de siste årene har kritikk mot skjermskolen blitt satt på agendaen takket være bøker som Bjørn Gabrielsens Skjermslaver og Gaute Brochmanns De digitale prøvekaninene, kjente fjes som skuespiller Ane Dahl Torp og forfatter Maja Lunde har frontet et foreldreopprør mot skjermbruken. Den mye omtalte Facebook-gruppa «Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen» har i skrivende stund nesten 20 000 medlemmer. Som kunnskapsminister Tonje Brenna sa til VG i mai: «Digitaliseringen som har skjedd rundt ungene våre, den har jo vært ... i mangel på et bedre uttrykk, litt bevisstløs de siste årene.»

Blant de vanlige argumentene mot skjermskolen er, kort oppsummert: Det finnes ikke god forskning som beviser sterke, positive effekter av skjermen. Skjerm fører til rastløshet og konsentrasjonsproblemer. Stillesittingen kommer i veien for fysisk aktivitet. Bak skjermene mister barna trening på sosiale relasjoner og kommunikasjon. Det digitale undervisnings-opplegget er dårlig tilrettelagt og en katastrofe ergonomisk sett. Og så var det håndskriften! Vi husker bedre når vi leser på papir og noterer for hånd. Papirlesing gir bedre konsentrasjon, hukommelse og forståelse av lengre tekster. Dessuten: Digitaliseringen har foregått uten gode nasjonale føringer. Internasjonale tech-selskaper utøver et enormt press på skolene og selger inn produkter med mål om inntjening, ikke utdanning.

La meg stoppe der og gå tilbake til start. Egentlig ville jeg jo skrive om det motsatte. Jeg ville skrive om barnet, ikke skjermen. Skepsisen min mot utstrakt skjermbruk i skolen handler egentlig ikke mest om hva digitaliseringen er, men hva den ikke er.

Hva er den digitaliserte undervisningen ikke?

Den er ikke grønske. Den er ikke jord, ikke kvister. Den er ikke sløyd og ikke heimkunnskap – flis i fingeren, mel i håret. Den er ikke en stein i lomma, en kongle i sekken. Den befinner seg ikke oppe i et tre eller øverst i akebakken. Den er ikke en intern vits delt med sidemann i klasserommet, skriblet ned på en lapp. Den er ikke skitne negler, skrubbsår eller sand i øynene. Den digitale undervisningen har ikke kropp, og den har ikke plass til kroppen.

Stadig dukker det opp historier om at barneskolebarn ser på tv i spisepausen fordi det ellers ikke er mulig å få dem til å sitte i ro. Jeg har all forståelse for en enslig lærer som etterlates med førti unger. Men dette illustrerer et poeng: Barnets kropp har blitt et problem, og skjermen brukes til å løse problemet. Vi vet kanskje at det ikke er bra å la ungene spise foran tv-en. Men det er så behagelig. Det er så enkelt. Det løser et problem. Det løser problemet barnet.

Skjermen pumper hjernen med inntrykk så kroppen passiviseres, ufarliggjøres. Skjermen har ikke plass til kjedsomheten, langsomheten og lediggangen som er livsnødvendig for barna. Fordi det er i den at kroppene deres tar overhånd, tar et byks, løper av gårde, forfølger usynlige spor inn i barndommen.

Men kanskje bør vi i større grad la kroppen ta overhånd. Fysisk aktivitet er nært knyttet til forutsetningen vår for å konsentrere oss og absorbere kunnskap. Skjermlivets multitasking og distraksjoner svekker konsentrasjons- og læringsevnen, mens når vi er i bevegelse, gir det bedre muligheter for å lagre informasjon. Vi er kropper som beveger oss rundt i konkrete, virkelige omgivelser mettet med inntrykk som treffer alle sansene våre. Minnene våre er uløselig knyttet til omgivelsene de oppsto i.

Vi lærer best når vi er i verden.

Hukommelsen vår er fininnstilt på et subtilt samarbeid med omgivelsene våre. Hva skjer når vi fjerner de fysiske omgivelsene? De fleste av oss har fem sanser å ta inn verden med, skjermen stimulerer bare to av dem. Lukt, smak og berøring (ja, foruten fingeren som sveiper) blir parkert med skjermen. Det er sanseinntrykk vi ville følt oss fortapt uten i den virkelige verden, likevel tilbringer barn og voksne flere år av livet i virtuelle universer der disse sansene ikke har noen plass.

For skjermen og alt som foregår på den, er vi ikke hele mennesker med fysiske behov for å koble oss på verden. Med kropper som opplever, interagerer og lagrer informasjon i samspill med konkrete omgivelser vi kan ta inn med alle sanser. Når vi står overfor et menneske, har jeg hørt, utgjør språket vårt ti prosent av de totale inntrykket vi gir den andre. Resten er basert på kroppsspråk, toneleie et cetera.

I interaksjon via skjerm mister vi altså nitti prosent av det som levendegjør oss for hverandre.

Tidligere i år la regjeringen fram sin strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole, og en nasjonal leselyststrategi er under utarbeiding. Man må reversere utviklingen med dårlige lesevaner og forsikre seg om at den digitale undervisningen er kompetent og av god kvalitet. Det finnes altså en viss politisk bevissthet om at grep må tas. Imidlertid er det tilbakeholdenhet i Norge sammenliknet med i enkelte andre land, der de har tatt et resolutt tak i nødbremsen. Som i Sverige, landet som var først i verden til å gjøre skjerm obligatorisk fra barneskolen, der skoleministeren nå har fastslått at skjermeksperimentet er et mislykket prosjekt. Nå skal papirbøkene tilbake i svenske skoler og mobilen er bannlyst. I Nederland har kunnskapsdepartementet besluttet at mobilene og nettbrettene skal ut av skolen. Også Frankrike og Kina har kastet mobilen ut av skolen, Finland vurderer det samme.

I Sjakkbrettbyen i Bringsværds novelle er beboerne i kontinuerlig samtale med apparatet sitt, som geleider dem gjennom dagen. Som nevnt er apparatene påbudt, men regimet framstår ikke egentlig som autoritært og brutalt: Det trengs ikke. Det å lystre apparatene er så behagelig og enkelt, så selvsagt at alternativet virker latterlig eller angstfremkallende. Her tar ikke innbyggerne noen egne valg, og de gjør ingenting uten å konferere med sin Lillebror eller Lillesøster: «’Hva skal vi leke?’ sier barna. Eller: ‘Hva skal vi finne på?’ ‘Spør Lillebror,’ sier mor. ‘Hva synes du jeg skal lage til middag, Lillebror?’»

Men så morgen vekker ikke Lillebror Kodémus. Kodémus våkner av seg selv, for sent, vantro: «Hvorfor vekket du meg ikke? Nå kommer jeg for sent og …»

«I dag er jeg ikke telefon», erklærer apparatet. I stedet for å hjelpe Kodémus på jobb, kommanderer Lillebror ham til parketasjen. Dette stedet er det nærmeste Sjakkbrettbyen har en natur: En firkantet skog med grønne vegger og ekte planter, men kunstig sol og lydbånd-fugler. Kodémus er alene i parkgarasjen. Han legger seg ned i gresset og gjør ingenting. Han er uproduktiv. Med andre ord: Han gjør opprør mot systemet, han begår en revolusjonær handling. Han kjenner på en viss uro: «Dette er ikke vanlig. Dette er på tvers.»

Han blir oppdaget, selvsagt. Snart kommer metallmennene for å ta ham, og under flukten skjer det skrekkelige: Lillebror beordrer Kodémus om å kvitte seg med ham. Kodémus har tårer i øynene når han slipper Lillebror ned i søppelbøtta på monorailen. Han går av på neste stasjon, og på perrongen blir han stående som lammet. «Først var tomheten […] Så kom usikkerheten […] Og naturligvis kom frykten».

Uten Lillebror kastes Kodémus ut i akutt angst, han har tidenes FOMO og kjenner seg fullstendig forlatt, det vil si overlatt til seg selv, retningsløs. Du vet den følelsen du kan få når du er den eneste på T-banen som ikke sitter med mobilen? Kodémus har den følelsen ganger tusen: «Alle han møtte hadde noen å snakke med […]. Bare Kodémus var alene. Ingen så på ham. Ingen merket at han var der.»

Det tar ikke mange setningene før han kollapser fullstendig, og teksten går over til versaler: «DET ER IKKE GODT FOR MENNESKET Å VÆRE ALENE […] DET ER IKKE GODT FOR MENNESKET Å VÆRE ANNERLEDES»

Når Kodémus blir funnet, gråter han av lettelse. Han får en ny Lillebror og sluses tilbake inn i systemet.

Vi bor heldigvis ikke i Sjakkbrettbyen, men som i Sjakkbrettbyen er ikke tvang nødvendig for å få alle til å gå i takt. I Norge har 98 prosent av innbyggerne internett hjemme, og 96 prosent av oss har tilgang på smarttelefon. Det moderne liv er for upraktisk uten, vi har det så gøy med, det er så vanskelig å la være.

Jeg tror motviljen min også henger sammen med dette. Jeg vil kunne gjøre det som ikke er vanlig. Jeg vil at barna mine skal kunne gå på tvers. Det handler ikke så mye om hva som foregår på skjermene, men om hva som foregår i virkeligheten. Det handler om en snegl på et blad, et skjell på stranda. Det handler om en rar ting vi hører på bussen, noe morsomt vi leser i en bok. Om dedikasjonen barn vier den frie leken, når de først kommer inn i den. Hvor oppslukt de går inn i den, med alle fem sanser – minst.

Jeg ønsker barna et liv uten avhengighet. Rom til å gå seg vill og oppdage ukjente stier, til å bli overrasket, overrumplet og være nødt til å ta beslutninger. Jeg vil ikke at et lite apparat med programmer laget av verdens rikeste selskaper skal ha makt til å gi dem angst. Eller at avhengigheten av å være pålogget skal frata dem muligheten til å frigjøre seg.

Å logge av representerer opprøret, den revolusjonære handlingen. Gå på tvers.

Jeg vil at barnas minner skal ha steder. Steder og lukter, smaker, en taktil, sanselig kvalitet. Jeg vil at de skal slippe å spørre en maskin om hva de skal leke. Leken skal de finne selv; den henger i en grein, den ligger slengt på gatehjørnet. Den står i toppen av sklia, den rutsjer ned trappa og gjemmer seg i klesskapet, den venter pent på brygga.

Når de blir store, skal barndommen sitte i kroppen deres.