Massemediene på 1900-tallet

Propaganda var opprinnelig et nøytralt ord om kunsten å overbevise andre. Det ble første gang tatt i bruk av katolikkene som ville propagandere sin trosretning i kampen mellom protestantisme og katolisisme i Europa. Helt fram til 1930-tallet var det snakk om propaganda i betydningen markedsføring og agitasjon, det å få fram sitt synspunkt i en sak.

De store ideologiene på midten av 1900-tallet viste propagandaen fra sin beste og verste side. Etter andre verdenskrig fikk ordet en ladet betydning, altså informasjon som manipulerer og bedrar. Etter å ha sett propagandaen til kommunistene, nazistene, fikk verden en øyenåpner for hvordan propaganda bidrar til å legitimere krig, massedrap og forbrytelser mot menneskeheten.

Propagandaen var mye brukt i Tyskland og Russland, men også i USA og den vestlige verden. Plakatkunst med store overskrifter og tydelige bilder viser hvor gjennomarbeidet og stilsikker propagandaen var. Filmregissøren Leni Riefenstahl lagde vakre og velproduserte filmer som fortalte om hvor flott det var med tysk nasjonalsosialisme og Adolf Hitler som leder. Denne grufulle og fascinerende epoken kan fortsatt lære oss mye om propagandaens virkning.

Propaganda. Russiske og norske plakater 1920-1939.

Om Leni Riefenstahl på snl.no

Triumph des Willens (1935) – Viljens triumf på youtube

Tegningen som ytring

Av Joakim M. Lie, prosjektleder, Fritt Ord-konkurransen

I tegningenes verden er det mange temaer å boltre seg i. Vi inviterer elever og lærere til å gå inn i tegningenes verden med entusiasme og kritisk blikk. I samtida publiseres tegninger og tegneserier som aldri før, både i klassiske former og nye formater. Hvordan diskutere tegningene i et ytringsfrihetsperspektiv? Hvordan lage analyser, tekster og medieproduksjoner om nye og interessante utgivelser?

Publiseringen av Muhammed-karikaturene i Jyllandsposten i 2005 skapte reaksjoner, demonstrasjoner – og forvirring. Ti år senere skjedde drapene i Paris. Nå kom debatten med et tydeligere fortegn: Religiøs satire kan oppleves krenkende, men den må likevel forsvares.

Det kom overveldende mange støtteerklæringer til Charlie Hebdo. Men min erfaring er at mange unge stiller spørsmål ved legitimiteten til religiøse karikaturer, som blir sett på som ondsinnede og unødvendige og minner om mobbing. Dermed blir det litt av en balansegang: Skolen står for toleranse og skal være motkraft til ekskludering og fremmedgjøring av minoriteter. Samtidig skal det være moralsk og juridisk lov å kritisere og debattere, også når uttrykkene er støtende og krenkende. Vi ønsker oss analyser av den viktige og dramatiske samtidshistorien som karikaturstridene har gitt oss.

Første bind av tre som hittil er kommet ut på norsk.

Det er kommet flere interessante utgivelser om forholdene i Midtøsten. Marjane Satrapi skildrer sin oppvekst i Iran under islamsk revolusjon i ‘Persepolis’, som er blitt en moderne klassiker (No Comprendo Press, 2005). En utgivelse som har latt seg inspirere av ‘Persepolis’, er ‘Fremtidens araber. Oppvekst i Midtøsten’, en selvbiografisk fortelling skrevet av film- og tegneserieskaperen Riad Sattouf (Minuskel forlag, 2015-2017). Jeg-personen vokser opp både i Frankrike og Midtøsten. Barndommen i et stadig mer religiøst preget Syria skildres fremmed og traurig, men ikke uten humor og kjærlighet.

Tegneserier har evne til både å sementere og sprenge stereotypier. I mottakelsen av ‘Fremtidens araber’ har det vært kritisert at vi blir presentert for en lyshåret og søt hovedperson, omgitt av rare, dystre og illeluktende slektninger som utvikler sin religiøse fanatisme. Problemstillingen er en parallell til hvordan kjønn fremstilles i tegneserier. Tegneseriene inviterer til analyser og diskusjoner av både fordommer, kjønn og fremstillinger av de andre. I møte med teksten er ikke fasiten gitt: Fordommer blir vekselsvis bekreftet og utfordret, og dette spillet vil det være interessant å diskutere i undervisningen. Nettopp her er tegninger og tegneserier spesielt egnet, fordi de med sine originale krumspring minner leseren på at de er høyst subjektive fortellinger – og aldri nøkterne gjengivelser av virkeligheten.

Hva er tegneserier ble utgitt i USA i 1992, og på norsk i 2015.

En betimelig påminnelse om tegneserienes subjektivitet gir også amerikanske Scott McCloud, som i 1992 utga en bok som forklarer og problematiserer hvordan vi leser tegneserier. Alt er forklart i tegneseriens uttrykk, og det på en svært underholdende og engasjerende måte. Boka kom i norsk utgave i 2015, og den vil fungere godt i skolesammenheng (‘Hva er tegneserier’, Minuskel forlag). Her settes det ord på mekanismer vi kjenner igjen, men ikke tenker ordentlig over i vår uhøytidelige lesing av tegneserier. Forfatteren er en mester i å lure fram paradokser og overraskende vendinger på nennsomt vis, for eksempel når han diskuterer realistiske og naturtro tegninger opp mot den enkle og naivistiske stilen som brukes så ofte i tegneseriene. Man kunne tenke seg at realistiske og naturtro tegninger gir mest overbevisende og troverdige fortellinger. Han påpeker i stedet det motsatte: De åpne og ikoniske tegneseriefjesene får oss til å dikte vår egen mening inn i det vi ser. Og selvopptatte som vi er, er det oss selv vi projiserer inn i handlingen.

I den selvbiografiske tegneserien ‘Fremtidens araber’ er det mye å lære og reflektere over knyttet til religiøs fanatisme, kvinneundertrykking og et autoritært samfunn, for å nevne noe. Samtidig er det mange små fortellinger som kan gi umiddelbar gjenkjennelse på et nært og personlig plan. For min del kan det eksemplifiseres med en scene der lille Riad ser nabobarna fange en hund og drepe det skitne dyret på bestialsk vis. Plutselig minnes jeg en scene fra egen oppvekst. Jeg står og ser ut av vinduet, har trukket bort en stol å stå på slik at jeg kan komme ordentlig til. Jeg har fått beskjed om ikke å kikke, men trosser forbudet. Der på gårdsplassen foregår den mest uhyrlige slakt av kaninene våre. Kaninene mine. De små kroppene er flådd og henger i en takbjelke. Listene rundt vinduet utgjør en ramme for den groteske scenen, og vinduet stenger for lyden slik at hendelsene der ute fortoner seg som en stumfilm innrammet av vinduskarmene. Jeg er tilskuer til den lydløse brutaliteten fram til jeg blir oppdaget der på stolen i vinduet. Resten av minnet er en sammenblanding av tårer, sjokolade og milde formaninger om at denne løsningen var til det beste for alle. Slike øyeblikk gir identifikasjon og forståelse for forhold som ellers kan oppleves fremmede.

Moderne og seriøse tegneserier benytter seg ofte av det personlige, så også med Scott McCloud, som tar utgangspunkt i seg selv og sin historie. I Hva er tegneserier møter vi ham som ung tegneserieskaper, fast bestemt på å gi mediet en seriøs behandling med faglige definisjoner og det hele. Som lesere er vi med på prosjektet, særlig når han advares av venner og bekjente: Er ikke du for ung til å skrive om slikt? Alle vet jo hva slike enkle og glorete avisstriper er, så hva er egentlig poenget med å utforske det videre? Slik griper forfatteren fatt i et sentralt aspekt ved tegneseriene – det handler om underdogen, den som står utenfor og skildrer med sitt nedenfra-blikk.

Boka er i seg selv et overbevisende argument mot et reduserende blikk på tegneserier. Tegneserienes kvaliteter kommer fram når de analyseres og forstås ut fra sine premisser, mener McCloud. Og med den personlige tilnærmingen har han leseren med seg hele veien. Vil han lykkes og komme i mål med sitt forsvar for tegneserien? Her ligger det en fruktbar spenning.

Vi har med oss tegningen fra oppvekst og barndom. Tidlig begynner vi å tegne selv, og vi forholder oss til tegnede universer i form av bøker, blader og filmer. Jeg har et minne av en tilbakevendende aktivitet der jeg tegnet et hakekors på papiret; det stod der i noen sekunder med sin groteske tilstedeværelse på det blanke arket. Etter en kort stund fylte jeg ut formen, hakekorset ble til et vindu, vinduet fikk gardiner, så en blomsterpotte nederst på karmen. Kanskje fikk vinduet et hus rundt seg. Jeg kan klandre meg selv for å være unnvikende, så spennende om hakekorset fikk stå … eller bedre, om jeg la på en rød sirkel med forbudsstrek. Skal jeg forsøke å se det i et mer forsonende lys, vil jeg se det som en utforsking av magien i tegnene, en semiotisk eksperimentering der det heslige og forbudte kunne ligge tett på det sukkersøte, lag på lag og flettet i hverandre.

Tegningen som uttrykk har et stort potensial og er alt annet enn uskyldig, det ser vi stadig eksempler på i debatten om satiretegninger. At tegningen har slitt med den kulturelle statusen gjennom historien, kan brukes som en spennende tilnærming. Hvordan kan vi finne fram til caser, analyser og problemstillinger som angår oss selv og knytte dem til samtidens ytringsfrihetsdiskusjoner? Jeg tror dokumentariske og eksperimentelle tegneserier fra de siste årene kan være et godt sted å undersøke tegningens muligheter og begrensninger. Vi ser store variasjoner i sjangerne som tilbys, der dokumentariske tegneserier kan ses som en del av en litterær og utforskende sakprosa. Vår oppfordring til deg: Fordyp deg i disse visuelle ytringene! Finn fram til noe du liker – eller noe du synes fortjener kritikk – og analyser ulike sider ved et mangfoldig tekstunivers.

Maus – hvordan overleve en krig?

Tegneserien ‘Maus’ er et hovedverk både som fortelling om Holocaust og for den måten Art Spiegelman bruker seg selv og familien som materiale for tegneserieromanen.

Av Morten Harper, tegneseriekritiker / Tegneserieteori.no

Maus. En overlevendes fortelling. Minuskel forlag 2017.

Tredve år etter at den første halvdelen kom i bokform i 1986, er betydningen av Art Spiegelmans ‘Maus’ formidabel: Denne engelskspråklige serien etablerte tegneserier som kunstform og lesning for voksne mer enn noen annen utgivelse. Boken om jødeforfølgelsene under andre verdenskrig ble en bestselger, og fikk som første tegneserie Pulitzer-prisen. Med sin blanding av dokumentar og selvbiografi, pekte ‘Maus’ fremover mot 2000-tallets tegneserieromaner.

Foreldrene i verdenshistorien. Art Spiegelman ble født etter andre verdenskrig, i 1948, men den polsk-jødiske familien hans ble hardt rammet. Storebroren, som han aldri fikk møte, døde. Begge foreldrene satt i konsentrasjonsleir. Moren tok sitt eget liv da han var tyve år.

Serien skildrer Holocaust gjennom faren Vladek, som var polsk soldat og ble tatt til fange under den tyske invasjonen i 1939. Han greide å rømme, og familien levde i skjul forskjellige steder i Polen. I 1944 oppspores de av Gestapo, og blir sendt til Auschwitz.

Boken handler også om arbeidet med serien, og hvordan Spiegelman strever med å forholde seg til Holocaust og de traumene krigen ga familien. Hans eksistensielle søken er utleverende og ektefølt, særlig det problematiske forholdet til faren har en sterk dynamikk.

Fra dyreverden. De to handlingsplanene forsterker hverandre og gir verket særpreg. Det nære utsnittet av krigens fryktelige hendelser gjør serien historisk relevant, det selvbiografiske planet gjør den problematiserende og psykologisk interessant.

I ‘Maus’ er jødene mus, polakkene griser og nazistene katter, og bruken av dyrefigurer ha vært omdiskutert. Kritikken er at dyresymbolikken banaliserer et alvorlig tema og gir en unyansert stigmatisering.

Fortellergrepet er dristig, og det er en genistrek. Dyremetaforene er forankret i Hitlers sammenligning av jødene med skadedyr, og rottegiften Zyklon-B ble brukt i konsentrasjonsleirene. Mikke Mus ble forbudt i Hitler-Tyskland, og Spiegelman siterer i boken en tysk avisartikkel som fordømmer Mikke som jøde. Dessuten knytter Spiegelman an til et klassisk virkemiddel i tegneseriene: funny animal-tradisjonen.

Vi merker raskt at dyrene i ‘Maus’ ikke er spesielt morsomme. Tegneserieromanens unike kvalitet ligger i dette misforholdet mellom de forventningene formen skaper og det faktiske innholdet. Spiegelman fant en ny fortellermåte for å nærme seg ufattelige Holocaust. Dyremaskene og de forenklede tegningene åpner historien for oss. Tegningene gjør et annet og sterkere inntrykk enn en konvensjonell, realistisk stil.

Lenker:

Se videoen ‘How Art Spiegelman Designs Comic Books’

Les intervju med Alexander Leborg som står bak den norske utgivelsen

 

 

Charlie Hebdo: En historie om forbud

Historien om Charlie Hebdo er en historie om forbud – og reaksjonen mot forbudene. Den konfronterende satiren har vært viktig for utviklingen av franske tegneserier som en viktig kunstform for et voksent publikum.

Av Morten Harper, tegneseriekritiker / Tegneserieteori.no

Illustrasjon: Georges Wolinski.

Januar 2006: Det var to uker før Charlie Hebdo publiserte karikaturene som endret alt for den kulturradikale og provokative satireavisen. Torsdag 26. januar 2006 åpnet tegneseriefestivalen i Angoulême, den største i Europa, med vernissasje for utstillingen «Wolinski» i byens nasjonale tegneseriesenter. Utstillingen var viet årets festivalpresident Georges Wolinski, og viste fire tiår med tegneserier og karikaturer fra Charlie Hebdo og serieskapere han hadde sluppet til som redaktør for det beslektede tegneseriebladet Charlie Mensuel på 1970-tallet.

Den overveldende utstillingen var ikke bare en hyllest til Wolinski, men også en feiring av den antiautoritære satiretradisjonen Charlie Hebdo representerer. Flere av de andre tegnerne i ukeavisen var også i Angoulême. I programomtalen het det at utstillingen favnet både hans politiske engasjement og lidenskap for kvinner. Til journalistene erklærte den da 71 år gamle Wolinski på karakteristisk vis:

– Jeg har alltid elsket kvinner og tegneserier. Både mine og andres.

Han var like trofast gift med kona Maryse, som han var fast bidragsyter til Charlie Hebdo. Wolinski var med i Charlie Hebdo fra starten i 1970, og bidro også i forløperen Hara-Kiri på 1960-tallet. Ved siden av den nyhetsaktuelle satiren, tegnet Wolinski en rekke humoristiske album om innviklede forhold. Sammen med Georges Pichard laget han den erotiske albumserien ‘Paulette’. På festivalplakaten han tegnet i Angoulême, skrev han denne erklæringen om fortellerfilosofien sin:

– Mine helter er tapere. Publikum liker ikke tapere. Mine personer er ingenting. De er ikke seriøse som Tintin, avslappede som Lucky Luke, usårbare som Asterix. De dominerer aldri situasjonen.

Wolinski var en av tegnerne som ble drept i angrepet mot Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Rue Nicolas-Appert i Paris, en sidegate ved Boulevard Voltaire, onsdag 7. januar 2015. Han etterlater tegninger og tegneserier som beskriver og kommenterer sentrale kulturkonflikter og det franske samfunnets utvikling gjennom et halvt århundre. Særlig skapte han reaksjoner, og kanskje også flyttet grenser, i skildring av nakenhet og erotikk. Under vignetten le Roi des Cons – Idiotenes konge – laget han illustrerte aforismer som kritiserte dobbelttale og manglende ryggrad, som dette utsagnet: «Jeg er for pressefrihet – forutsatt at pressen ikke ønsker å si noe.»

Terrorangrepet i januar 2015. Fem av Frankrikes fremste satiretegnere ble likvidert i terrorangrepet 7. januar 2015. Som Wolinski tegnet de for flere aviser og magasiner, og ble også profilert i tv-programmer, men Charlie Hebdo var den felles kunstneriske og politiske plattformen.

47 år gamle Stéphane Charbonnier, kjent som Charb, var siden 2009 sjefredaktør for Charlie Hebdo. Som tegner sto han for en direkte og konfronterende stil, og særlig tidligere president Nicolas Sarkozy og rigide muslimer ble rammet av hans satire. Sammen med signaturen Zineb laget han i 2013 biografien ‘La vie de Mahomet’, som beskriver Muhammeds liv i en relativt kildetro historie, men med sedvanlig karikerte tegninger.

76 år gamle Jean ‘Cabu’ Cabut var i 1960 en av grunnleggerne av Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri. Cabu var beryktet for sine rammende karikaturer av eliten i fransk politikk, fra Mitterand og Chirac til Le Pen og Hollande. Ikke-vold er et gjennomgående tema i tegningene hans. Cabu har en stor tegneserieproduksjon, med den uskyldsrene studentkarakteren ‘Le Grand Duduche’ og den selvgode bygdekarikaturen ‘Mon Beauf’ som de viktigste gjennomgangsfigurene.

73 år gamle Philippe Honoré var tegneren bak den nå velkjente illustrasjonen Charlie Hebdo publiserte på Twitter kort tid før terrorangrepet: En karikatur av IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi, som hilser det nye året med: «Mine beste ønsker, forresten, og fremfor alt god helse». Honorés siste bok ‘Je hais les petites phrases’ (2011) er en satire om Nicolas Sarkozys presidentperiode. Han har også illustrert krimtegneserien ‘Ouvert la jour et la nuit’ (1995).

57 år gamle Bernard ‘Tignous’ Verlhac var medlem av FN-prosjektet ‘Cartooning for Peace’, som Kofi Annan initierte i 2006 for å fremme toleranse gjennom tegninger. Blant hans hovedverk er boken ‘Tas des riches’ (1999) som angriper kapitalismen generelt og rikfolk spesielt. Tignous illustrerte Didier Daeninckx sin bok ‘Corvée de bois’ (2002) om den franske hærens fremferd under krigen i Algerie. Hans siste bok ‘5 ans sous Sarkozy’ (2011) samler flere års satire om den tidligere presidenten.

Ateistisk og antiautoritær. Charlie Hebdo ble internasjonalt kjent da magasinet 8. februar 2006 trykket de omstridte danske Muhammedkarikaturene. I tillegg til de tolv karikaturene fra Jyllands-Posten, tegnet avisens egen Cabu en forside der profeten gråter og utbryter: «Det er hardt å være elsket av idioter». Det er også en tekst: «Muhammed overveldet av fundamentalistene». To muslimske organisasjoner saksøkte da avisen for krenkelse av en religiøs folkegruppe, begrunnet i to av de danske karikaturene samt Cabus forside. Charlie Hebdo ble frifunnet etter en rettssak som er skildret i dokumentarfilmen ‘C’est dur d’être aimé par des cons’.

En utgave av avisen i november 2011, kalt «Sharia Hebdo» med en karikert Muhammed på forsiden som smilende truer med hundre piskeslag til den som ikke ler seg ihjel, skapte enda sterkere reaksjoner. Rett før avisen kom i salg, ble redaksjonslokalene ødelagt av en brannbombe. Charbs biografi om Muhammed i 2013 ble også møtt med sinne. Den drepte tegneren og sjefredaktøren hadde fortsatt politibeskyttelse da redaksjonen ble angrepet 7. januar.

Illustrasjon: Charlie Hebdo.

Kontroverser og rettssaker har vært regelen snarere enn unntaket for Charlie Hebdo. Senest i 2010 vant avisen en rettssak der en katolsk organisasjon hadde stevnet den for å knytte pedofil aktivitet til et bibelsitat fra Jesus. Charlie Hebdo lager satire i mange retninger, men et overblikk på det siste tiårets forsider utpeker noen hovedpersoner: pavene Benedikt XVI og Frans, tidligere president Nicolas Sarkozy og Nasjonal Front-leder Marine Le Pen. Karikaturene har få hemninger. Paven tegnes i kjærlig omfavnelse med en av de vatikanske vaktene, avkledd på karneval i Rio eller ikledd kondom. I en utgave etter Lampedusatragedien høsten 2013, der over 350 mennesker druknet, fyller Marine Le Pen forsiden omgitt av flyktninger som flyter i vannet med teksten: «Middelhavet… implementerer ‘Front Nationals’ program».

Illustrasjon: Jean-Marc Reiser, Leve kvinnene!, Cappelen forlag, 1986.

Satiren i Charlie Hebdo har alltid vært summen av mange individualistiske tegnere og skribenter. Avisen har også dyrket polemikk, både i tekst og tegninger, der redaksjonen er delt, som i spørsmålet om ja eller nei til EUs grunnlovstraktat foran folkeavstemningen i 2005 og i Israel-Palestina-konflikten. Avisen er politisk venstreorientert, og det som særlig kjennetegner den i dag er en ateistisk og antiautoritær grunnholdning. Humoren er grov og direkte. Som da Jean-Marc Reiser, avisens aller fremste tegner, døde av kreft i november 1983. Uka etter ble det markert med overskriften: «Reiser er bedre, han har gått i graven på egne bein». Denne morbide tradisjonen lever videre i avisens første utgave etter angrepet. Tegneren Luz viser de to terroristene svevende med vinger og gevær, de ser seg forundret om: «Bah, hvor er det 70 jomfruene?» Svaret kommer fra en sky der det er full fest: «Sammen med redaksjonen i Charlie, tapere!»

Illustrasjon: Charlie Hebdo.

Født av fransk forbud. Historien om Charlie Hebdo er en historie om forbud – og reaksjonen mot forbudene. Forløperen Hara-Kiri var opprinnelig et månedlig magasin, og ble stanset allerede året etter starten i september 1960 og igjen forbudt i 1966. Mens humoren i starten vektla parodi og absurditeter, ble det relativt raskt en dreining mot politisk satire. Selv om forbudene ble midlertidige, i det første tilfellet et halvt år, skapte de varige problemer både for driften av redaksjonen og distribusjonen av bladet.

I 1969 ble utgiveren møtt med nye forbud, og for å holde kontinuiteten ble magasinet endret til ukeavisen Hara-Kiri Hebdo. Det holdt i nesten to år, til 16. november 1970. I sin utgave nummer 94 trykte avisen den tilsynelatende alminnelige overskriften: «Tragisk fest i Colombey: én død!» Det var nøyaktig én uke etter at Charles De Gaulle hadde dødd på hjemstedet Colombey. Tittelen henspiller på brannen i nattklubben Club Cinq-Sept tidligere samme måned et annet sted i Frankrike, der 146 mennesker døde. Myndighetene var rasende. Innenriksminister Raymond Marcellin forbød avisen, med henvisning til en lov for publikasjoner for barn og unge.

Forbudet stanset Hara-Kiri Hebdo, men uka etter lanserte redaksjonen en ny tittel: Charlie Hebdo. Avisene var så godt som identisk, eneste forskjell var en dobbelside med de amerikanske tegneseriestripene Tumbleweeds og Knøttene, der figuren Charlie Brown ga den nye avisen navn. Denne gangen utløste forbudet stor debatt i franske aviser, og Charlie Hebdo ble en av de mest solgte ukentlige publikasjonene.

Illustrasjon: Charlie Hebdo.

Populariteten holdt seg fram til midten av 1970-tallet. En vesentlig grunn til lesere da falt fra,  var endringer i samfunn og debattklima. Valéry Giscard d’Estaing, som ble president i 1974, sto for en mer liberal holdning til for eksempel skilsmisse og abort. Frihetene avisen hadde kjempet for ble tatt for gitt, og provokasjonene fikk ikke gjenklang. Da sosialisten Francois Mitterand i 1981 ble president, med en regjering med ministre fra kommunistpartiet, følte mange at avisen hadde mistet relevans. Charlie Hebdo ble lagt ned i desember samme år.

I juli 1992 ble avisen relansert av journalisten og komikeren Philippe Val, som ble redaktør, sammen med tegnerne Gébé og Cabu som begge hadde vært sentrale bidragsytere. Den konkrete foranledningen var at Philippe Val fikk sparken fra satireavisen La Grosse Bertha, visstnok fordi utgiveren ønsket mer apolitisk humor. Utgivelsen ble også begrunnet med et ønske om å fornye den franske venstresiden, som de mente var blitt redusert til snever partipolitikk. Wolinski og andre tegnere fra glansårene som Cavana, Siné og Willem var med fra starten. Avisen ble raskt også en plattform for en ny generasjon tegnende polemikere som Luz, Jul, Riss, Charb og Tignous.

Den skitne streken. Det er ikke uten relevans å knytte Charlie Hebdo til den århundregamle franske karikaturtradisjonen, slik Bertrand Tillier gjør i historieboken ‘À la charge!’ der han trekker linjen fra 1800-tallets Daumier til avisens stjernetegner Cabu.  Likevel må Charlie Hebdo først og fremst forstås som et uttrykk for 1960-tallets kulturradikalisering, som i Frankrike kulminerte med 1968-opprøret. Tegnerne foraktet autoriteter, også stilistiske tradisjoner og normer. Streken er til tider så røff og rufsete at den presser grensen for det leselige. Det er spontanitet og energi i den skitne streken – ligne crado, som stilen er blitt kalt, og en sterk menneskelighet i de på alle måter ufullkomne figurene.

Charlie Hebdo er ikke et rent tegneserieblad, men har en historisk viktig posisjon for utviklingen av franske – og dermed europeiske – tegneserier. Den konfronterende satiren i Hara-Kiri og Charlie Hebdo var ved siden av søstermagasinet Charlie Mensuel samt magasinene Pilote, l’Echo des Svannes, Fluide Glacial og Metal Hurlant avgjørende for utviklingen av tegneserien som en relevant kunstform for et voksent publikum. Tegneseriehistorikeren Patrick Gaumer skriver i oversiktsverket La BD  om Charlie Hebdo: «Gjennom hele 1970-tallet markerte den ukentlige utgivelsen seg som en av de beste meningsbærende avisene…»

Charlie Hebdo har vært mindre lest enn satirekonkurrenten Le Canard Enchaine, som ble grunnlagt allerede i 1915, men mer kontroversiell. Noen av tegnerne har også klart å ta satiren videre i et lengre format. Sammen med avisens forsvarer i rettssaken om Muhammedkarikaturene, Richard Malka, laget Riss en bestselgende albumtrilogi der Nicolas Sarkozy skildres som en slags ny Napoleon med maktsyke ambisjoner.  Tegnerkollegaen Jul driver gjøn med både storkapital og globaliseringskritikere i ‘Il faut tuer José Bové’, med den den velkjente bondeføreren som hovedperson, og har også laget et album om George W. Bush og krigen mot terror.

Nummer 1178. Én uke etter terrorangrepet i 2015 kom Charlie Hebdo med en et nytt nummer – som vanlig, men selvsagt var det ingenting vanlig ved denne utgaven. Redaktøren og flere av de mest sentrale bidragsyterne var drept. Redaksjonslokalet er blitt et åsted. Samtidig er støtten enorm. Opplaget er oppgitt til 5 millioner, hundre ganger mer enn de foregående numrene. Avisen er distribuert til en rekke land, også Norge, mens den tidligere har vært et særfransk fenomen.

Charlie Hebdo, nummer 1178.

Utgivelsen hedrer de som er drept, svarer på terroren og kommenterer sympatidemonstrasjonene, samtidig som den holder fast ved den karakteristiske humoren. Avisen lar seg ikke forføre av sine mange nye støttespillere. Luz oppsummerer opplevelsen av sympatien i et tegnet regnestykke der å håndhilse på statsminister Manuel Vals samt Angela Merkels «Je suis Charlie» er på minussiden. Bra og viktig er også bidraget fra Riad Sattouf, den fremste fransk-arabiske serieskaperen, som skildrer hendelsen gjennom mobilsamtalen til en arabisk ungdom. Charlie Hebdo nummer 1178 imponerer fordi utgivelsen i så stor grad er Charlie Hebdo nummer 1178.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Le Monde Diplomatique i februar 2015. Gjengitt med tillatelse.

Lenker

Satireavisa Charlie Hebdo

Karikaturprosjektet Cartooning for Peace

To serier om kvinnebevegelsens historie

To tegneserier fra 2018 beskriver kvinnekampens historie på vidt forskjellige måter. Marta Breen og Jenny Jordahl forteller lett og ledig kvinnebevegelsens historie, mens franske Pénélope Bagieu portretterer rebelske kvinner i en fargerik historisk og geografisk sammensetning. Hvem overbeviser mest?

Morten Harper, tegneseriekritiker / Tegneserieteori.no

Marta Breen og Jenny Jordahls ‘Kvinner i kamp’, kvinnebevegelsens historie i 150 år på 120 sider, tegner allerede til å bli en internasjonal suksess. Bare en måned etter utgivelsen i mars 2018 meldte forlaget at boka er solgt til sju land, deriblant Frankrike, USA og Korea, og interessen er stor fra flere.

Illustrasjon: Jenny Jordahl.

Men de har en konkurrent i franske Pénélope Bagieus tegneserie ‘Brazen’, som nylig kom i engelskspråklig utgave. Boka samler nærmere tretti biografier om «rebel ladies that rocked the world», med personer som ikke er viet særlig plass i alminnelig historieskriving, fra ulike samfunnsområder og deler av verden.

De to bøkene belyser kvinnehistorien på svært ulike måter. Mest opplagt er at ‘Kvinner i kamp’ skildrer en kollektiv bevegelse, mens tilnærmingen i Brazen er individualisert gjennom selvstendige biografier. Det er også grunnleggende forskjeller i dramaturgi og hvordan seriene bruker tegneserieformen.

Lett å lese. ‘Kvinner i kamp’ er en innføringsbok laget med støtte fra Leser søker bok og utformet for å være lettlest. Boka er ikke bare lett å lese, budskapet er også tydelig uttrykt: for likestilling og for organisering og felles aksjoner. Mot slutten blir vi minnet på at kampen for like rettigheter langt fra er over, men dette er en historie om positiv utvikling: Kvinner har det bedre enn for 150 år siden og kampen har nyttet.

Forfatter Breen og tegner Jordahl har solid erfaring i pedagogisk tilrettelegging av historisk og politisk stoff. De har samarbeidet om flere feministiske bøker, deriblant tegneserien ’60 damer du skulle ha møtt’ (2016), med korte biografier fra norsk kvinnehistorie. For boka ‘F-ordet’ fikk de i 2015 Kulturdepartementets fagbokpris for ungdom.

Strukturen i ‘Kvinner i kamp’ er tredelt og består av en kronologisk historikk, en tematisk ordning av de viktigste kvinnesakene, samt to korte biografier hentet utenfor den vestlige kvinnebevegelsen. 150-årsjubileet i undertittelen viser til den første kvinnekonferansen i Seneca Falls, New York, i 1848. Tegneserien favner de mest sentrale hendelsene, personene og grupperingene i kvinnekampen, deriblant møtet i 1848, de aktivistiske suffragettene, sosialistene som koblet klassekamp med kvinnekamp, og prevensjonspioneren Margaret Sanger.

Serien knytter på en interessant måte kvinnekampen til samfunnsomveltninger som opplysningstiden i Europa og avskaffelsen av slaveriet i USA. Opplysningsfilosofene hadde ikke særlig tro på kvinners evner, men da rasjonalismen røsket opp i gamle sannheter og autoriteter ga det nye muligheter for kvinner til å utfordre det etablerte. Boka beveger seg også på vellykket vis utenfor den tradisjonelle amerikanske og europeiske fortellingen om kvinnebevegelsen. Historien om pakistanske Malala Yousafzai og kampen for jenters skolegang er godt kjent. Derimot er iranske Ad Táhirih, som i 1852 ble dømt til døden for sine aksjoner og blir presentert som kvinnekampens første martyr, trolig et nytt bekjentskap for mange.

Illustrasjon: Jenny Jordahl.

Kampsakenes farger. Det er vanskelig å være uenig med Breen og Jordahl i utvalget av kvinnebevegelsens tre hovedsaker: utdanning og arbeid, stemmerett og råderett over egen kropp. Mer diskutabelt er det at de vier et helt kapittel til homofili. Det har utvilsomt vært et sammenfall og allianser i kampen for kvinners rettigheter og aksept for seksuelle minoriteter, men det er neppe dekkende å gjøre dette til en så sentral del av kvinnebevegelsen.

Det kunne vært mer naturlig med et kapittel om kvinner i politikken, for å føre stemmerettstråden over i vår tid, et perspektiv som er meget knapt omhandlet på to sider.

‘Kvinner i kamp’ favner bredt, men serieskaperne har gjort klare prioriteringer slik at framstillingen ikke er springende eller uklar. Fortellermåten er enkel og tydelig, og teksten lett å lese med korte setninger. Det er stort sett få ruter på hver side, og tegningene er oversiktlige og klare med få detaljer. De runde formene og karikerte figurene gir stilen et inviterende og muntert preg, men det er også et større følelsesregister i tegningene som rommer det ubehagelige og skremmende. Fine skraveringer og grafiske kontraster bidrar til å gi stilen denne spennvidden. Særlig inntrykk gjør henrettelsen av Ad Táhirih, som i ett stort bilde skildrer hvordan hun ble kvalt med sitt eget slør.

Teksten er mer nøktern og saklig enn tegningene, der historien ofte tilspisses med overdrivelser og humor, men boka følger likevel ikke den typiske kontrasten mellom ord og strek i fagserier. I mange serier flipper tegningene ut, mens teksten holder masken – streken skal være underholdning og ordene fakta. ‘Kvinner i kamp’ er mer helhetlig bygd opp, der både tekst og tegning er lett tilgjengelig og tydelig.

Tegningene er i svart-hvitt med en sekundærfarge som varierer mellom kapitlene. Den ekstra fargen – enten den er blå, rød, gul eller en annen – gir liv og fyldighet i tegningene. Fargene har også en pedagogisk funksjon, ved at kvinnebevegelsens tre hovedtema gis hver sin farge. Sidene om kampen for stemmerett er for eksempel farget rød. Effektivt er også grepet i kapitlet om «fri kjærlighet», der fargene veksler fra rute til rute med referanse til homobevegelsens regnbueflagg.

Kjerringer mot strømmen. I motsetning til ‘Kvinner i kamp’, gjør ‘Brazen’ mange store sprang i tid, sted og tema. Det som binder sammen Bagieus «rebeller» er pågangsmotet. De bryter grenser og forventninger til hva kvinner kan eller bør gjøre. En beskrivende norsk tittel kunne være «kjerringer mot strømmen». Boka hyller trassighet som en god og nødvendig egenskap, og personene er forbilder til inspirasjon.

Illustrasjon: Pénélope Bagieu.

Seriene ble opprinnelig tegnet for avisen Le Monde, med tittelen Les Culottées. Bagieu er en profilert illustratør i franske medier, og hun har utgitt flere populære tegneserier. På engelsk finnes tegneserieromanen ‘Exquisite Corps’ (2015), et muntert drama om en litteraturskandale, og biografien ‘California Dreamin’’ (2017) om sangeren Cass Elliot.

‘Brazen’ består av i alt 29 korte biografier. Noen av kvinnene er verdenskjent, andre har de færreste hørt om. De tradisjonelle skikkelsene fra 1800-tallets kvinnebevegelse, som er sentrale i ‘Kvinner i kamp’, er fraværende. I stedet er boka en overveldende samling personligheter fra forskjellige samfunnsområder som politikk, kultur, idrett og vitenskap. I biografiene om relativt kjente kvinner, legger Bagieu vekt på andre sider enn det de vanligvis assosieres med og gir dem et feministisk tilsnitt. Et eksempel er filmstjernen Hedy Lamarr, som også var en betydelig oppfinner. Eller danseren Joséphine Baker, som var i den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Andre fascinerende portretter er apasjekriger og sjaman Lozen, den syriske revolusjonæren Naziq al-Abid, den australske svømmeren og Hollywood-havfruen Annette Kellerman, og 1600-tallsdronningen Nzinga som ifølge enkelte kilder drepte sin egen bror for å ta makten over det som i dag er Angola. Boka gir også plass til noen kvinner fra nåtiden, som den unge afghanske rapperen Sonita Alizadeh og den liberiske fredsprisvinneren Leymah Gbowee.

Kampens konklusjon. En av de aller fineste biografiene i boka er om Tove Jansson. Serien tyder på at Jansson er en av den franske serieskaperens forbilder, og gjenskapingen av Mummitrollet i Bagieus strek er virkelig flott. Hun tegner med en tynn strek, på grensen til spinkel, som er både vimsete og elegant, men først og fremst uttrykksfull. Det heter om dyktige karikaturtegnere at de gjør papir til kjøtt og blod. Det beskriver Bagieu godt. Det er et bredt register av nyanser og stemninger i tegningene hennes, og karikeringen treffer mer personligheten enn et umiddelbart komisk uttrykk.

‘Brazen’ er ingen lettlest bok, men den er heller ikke tunglest i negativ forstand. Hver serie er kort, men rommer ofte mye. Det er mange ruter per side, tegningene er detaljrike og teksten er omfattende. Boka både krever og fortjener at leseren tar seg tid.

Med så mange biografier i et stramt format kunne man frykte at hver historie følger samme oppskrift. Seriene begynner da også likt, med barndommen, men dette fungerer kun som startpunkt for å peke framover mot vidt forskjellige liv og hendelser. Seriene favner sentral biografisk informasjon, samtidig som det er avstikkere til snedige detaljer og elementer som farger personligheten. Bagieus prioritering av opplysninger og måten hun knytter dem sammen på er mesterlig gjort.

For meg som en voksen leser er det Bagiues ‘Brazen’ som gir størst utbytte. Boka har et mer originalt innhold, her er det mye jeg ikke visste fra før, og den er også mer tilfredsstillende å lese fordi den krever en del mer enn at jeg bare blar i boka. Det hjelper også at Bagieu er en suveren tegner. Hvis jeg var yngre og skulle lese en bok om kvinnekamp, er jeg imidlertid rimelig sikker på at jeg ville valgt ‘Kvinner i kamp’ – og at det også ville være riktig valg. Dermed er konklusjonen på den duellen som det inviteres til i overskriften svært så forsonlig: De to bøkene utfyller hverandre helt utmerket. Målgruppen er forskjellig, men overlapper for eldre ungdom, og innholdet i bøkene er så ulikt som det kunne være når temaet er så likt.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Le Monde Diplomatique i mai 2018. Gjengitt med tillatelse.

Lenker

18-års grense på norske bøker – ‘Kvinner i kamp’ må omarbeides når den gis ut i andre land

Live Art With Pénélope Bagieus – hun tegner og snakker om boka ‘Brazen’

 

Om Stiftelsen Fritt Ord

Om Stiftelsen Fritt Ord

Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Vi støtter også andre sider ved norsk kultur, og bidrar også til å fremme ytringsfriheten i andre land. Stiftelsen deler ut Fritt Ords Pris og Fritt Ords Honnør, og gir direkte støtte til enkeltpersoner, organisasjoner, redaksjoner, forlag, filmskapere og andre. Det bevilges støtte til mer enn 1000 ulike prosjekter hvert år, på til sammen 90-100 millioner kroner. Man kan søke støtte til små og store prosjekter.

 

Del siden på

Følg oss

Send inn

Leveringsfrist innen fredag 1. mars 2019, kl. 23:59
1 Personalia
2 Bidrag