Årets konkurranse

Konkurransen

Vi ønsker oss tekster og medieproduksjoner som tar for seg krisesituasjoner og ytringsfrihet i krise. Det kan også leveres bidrag i form av tegneserie, fotoserie, dokumentarfilm, videoessay og podkast. Dette handler om muligheten til å ytre seg, og å våge å bidra ut i fra eget ståsted. Det er flott om en finner sin egen tilnærming til tematikken.

Retningslinjer

Husk å oppgi kilder! Dersom du tar i bruk eksisterende tekster, bilder, og lignende. må du enten behandle disse som sitater eller endre dem så mye at produksjonen framstår som ny og selvstendig.

Tidligere vinnere
Krise (2020)
Jeg taster, altså er jeg
Emma Geelmuyden

Jeg har lest side opp og side ned om mobilavhengighet: hvor utbredt det er, hva slags effekt det har på oss, og problemene det skaper for samfunnet. Men mens jeg leter febrilsk etter en filosofisk analyse om mobilavhengighetens konsekvenser, kommer jeg til å lure på om ikke det er nettopp dette som er problemet: den anstrengte jakten på informasjon som jeg i bunn og grunn kunne kommet på selv dersom jeg bare hadde tittet opp fra skjermen, sett meg rundt og reflektert over mitt eget liv. Da ser jeg nemlig at min konsentrasjon, kreativitet, virkelighetsforståelse, samt evne til tilstedeværelse er i krise når mobilbruk har blitt til mobilmisbruk, og mobilmisbruk har blitt til avhengighet.

Jeg vil aldri være mer kunnskapsrik enn min allvitende smarttelefon – men den, tross navnet sitt, er ikke smartere enn meg. Den kan lure meg, gjøre meg sint, glad, trist og frustrert, og den kan holde oppmerksomheten min i evigheter – men den kan ikke tenke. Smarttelefonen vinner først når jeg lar den ta oppmerksomheten min så ofte at jeg ikke lenger er fri til å konsentrere meg og la mine menneskelige selvstendige tanker flyte fritt.

Cogito ergo sum. Jeg tenker, derfor er jeg – ikke jeg taster, derfor er jeg. Isaac Newton skal ha oppdaget tyngdekraften da han en dag satt under morens epletre og et eple falt i hodet på ham. Han lurte på hvorfor frukten ikke heller hadde falt andre vei – opp i skyene. Under samme tre utviklet Newton senere en teori om at denne kraften kunne påvirke legemer også langt, langt unna jorden. Det var da historiens viktigste vitenskapsmenn satte av tid til å stirre ut av vinduet, eller sette seg under et tre for å ta inn naturens vidunderligheter, at de fikk sine beste ideer. Vi trenger å gjenfinne kjedsomheten og den tapte kunsten å dagdrømme. Det er lettere sagt enn gjort når mobilen er så lett tilgjengelig.

Den første iPhonen kom til verden en måned før min femårsdag. Et år senere adopterte vi en iPhone 3G, som raskt ble en del av familien. Da virket smarttelefonen som et hav av nye muligheter. I min hverdag tolv år senere tar den så stor plass at den har blitt en begrensning og distraksjon heller enn et hjelpsomt instrument. Den har gjort konsentrasjonen min skjør fordi jeg ikke klarer å kontrollere hvor jeg retter oppmerksomheten. Den danser omkring som mobiltelefonens marionett. Kreativiteten og tankene mine blir ikke utfordret når de sjelden brukes til mer enn å redigere et instagrambilde, komme på et godt søkeord for å finne informasjon til en ny femavsnittstekst, eller skrive en humoristisk kommentar på Facebook. Det er ikke det at jeg aldri får rettet oppmerksomheten mot meg selv, men på nettet stimuleres egoet fremfor den frie tanken som vi så sårt trenger for å resonnere, debattere, stille spørsmål og ikke minst for å tørre å handle ukonvensjonelt. Det blir stadig lettere å søke telefonen i stedet for å bruke intellektet fordi vi får mindre og mindre trening i å tenke selv. Hvordan skal samfunnet utvikles hvis tanken er innesperret i en virtuell verden? Selvstendig refleksjon uten utgangspunkt i mobilen krever tid, konsentrasjon, oppmerksomhet, og ikke minst kjedsomhet – og alle kriteriene blir knappe ressurser med mobiltelefonens konstante forstyrrelser.

Hver dag spør jeg meg selv hvorfor jeg er så avhengig av den forbannede telefonen. Når jeg lar meg distrahere og jeg suges inn i den digitale verdenen, kommer det ofte skyllende en bølge av skyldfølelse og selvforakt. Jeg vet at det er så mye annet fornuftig jeg kunne gjort på den dyrebare tiden, fremfor å legge ut en snap på “vloggen”, jamrende om alt jeg tilsynelatende ikke har tid til å gjøre, eller å google “best ways to get your life together” i et fortvilet forsøk på å finne en guide til hvordan jeg kan fikse hverdagslige stressfaktorer. Men disiplinen strekker ikke til - jeg klarer ikke la være. Det hele er ganske ironisk. På nettet later vi som om synderen for tidsklemma og vårt evigvarende stress er lærere og deres rause mengde med prøver, kravstore venner og familie, eller en masete sjef på jobben. Sett utenfra er fienden kanskje heller mobilen, vår aller beste venn. Det kan være strategisk å “keep your friends close, but your enemies closer” - men det blir besværlig når vi ikke begriper hvem som er hvem.

Vi er fem milliarder mennesker på kloden med mobiltelefon. 3,5 milliarder av oss eier smarttelefon, og vi er alle på godt og vondt grepet av historiens mest utbredte form for Stockholmsyndrom. Vi driver omkring som om ingenting er galt – fem milliarder gisler vandrende rundt med kidnapperen i baklommen – og vi elsker det. Glemmer vi ham i mer enn ti minutter roper han på oss med en variasjon av ulike lyder – og enten det er med “alarm”, “bjeff”, eller “pianoriff”, blir vi igjen minnet om at vi ikke kan rømme fra denne altoppslukende skikkelsen. Likevel føles det godt med en som passer på oss. En som gir oss et tilfluktssted fra den virkelige verden – selv om vi der på et vis forsaker vår egen frihet, virkelighetsoppfatning og tilstedeværelse når vi ikke lenger klarer å kontrollere bruken.

Kanskje var Platon synsk da han skrev hulelignelsen. Den forteller om tre fanger som er fengslet i en underjordisk hule fra fødsel av, helt uten kunnskap om verden utenfor. De er lenket fast med kjetting og vendt mot en vegg, ute av stand til å bevege kroppen eller hodet. En brennende ild bak dem gir fra seg et svakt lys. Av og til passerer mennesker foran ilden, bærende på figurer av dyr og andre objekter som danner et skyggeteater på veggen. Fangene navngir og klassifiserer silhuettene og oppfatter dem som virkelighet idet de aldri har blitt presentert for noe annet. I voksen alder blir en av fangene løslatt. Han snur seg og ser på ilden mens det sterke lyset brenner i øynene hans. Når han blir fortalt at dette er den sanne virkeligheten, avviser han umiddelbart ideen og ønsker å vende tilbake til alt han trodde han visste. I stedet for blir han tvunget helt ut av hulen for å se verden for første gang. Etter tilvenning til omgivelsene begynner han langsomt å akseptere verden for alt den virkelig er – natt, dag, natur og samfunn som nye og innbydende konsepter. Han returnerer til hulen for å dele oppdagelsen sin med de andre fangene, men er ikke lenger vant til mørket og sliter med å se skyggene på veggen. De andre fangene tror reisen har gjort ham blind og dum, og sloss frustrert mot ethvert forsøk han gjør på å befri dem.

Omtrent 2400 år senere har skjermenes revolusjon gjort allegorien skremmende relevant i forbindelse med vår virkelighetsforståelse. Fangene i hulelignelsen kan være en metafor for dagens generasjon som aldri vil ha privilegiet å ha vokst opp i frihet uten smarttelefonen. Skikkelsene som vandrer foran ilden symboliserer appene som konkurrerer stadig mer om oppmerksomheten vår. De gir oss en forstyrret virkelighetsoppfatning ved nærmest å servere oss en ny realitet som tilsynelatende skal inspirere og være et bedre alternativ til den virkelige verden.

Som liten var jeg ubevisst på at reklame og programmer på telefonen gjør oppmerksomheten min svært lønnsom og dermed svært etterspurt. Følgelig ignorerte jeg det faktum at jeg gledelig kastet den bort til utspekulerte eksperter bak apper og nettsider på bekostning av min egen frihet. Mange store selskaper hyrer inn såkalte “attention engieneers”. Jobben deres er å hjelpe plattformer med å tjene penger ved å gjøre dem så avhengighetsskapende som mulig. Ekspertene vet hva slags innhold jeg liker, og frister med det som passer min smak. Det jeg ikke liker slipper jeg å se. Dermed blir mobilens verden enda mer attraktiv og fjern fra virkeligheten. Det er et stadig voksende demokratisk problem. Når vi også mister vi tid til selvstendig refleksjon, blir vi lett påvirkelige og det er enklere for personer med ugunstige intensjoner å skape politisk polarisering. Samtidig er dette så lett å ignorere fordi blir vi blir så trofaste til denne avhengighetsmaskinen. Så mye stoler jeg på skjermen min at jeg serverer den alle personopplysningene og interessene mine på et sølvfat, mens jeg i siste instans ikke egentlig vet noen ting om hjernene bak den. I et sunt forhold må man gi og ta. I mitt forhold til mobilen gir jeg all informasjon om meg selv uten å få noe tilbake. Det gjør meg ufri og lett manipulerbar – akkurat som fangene i Platons hule.

Selv om jeg i dag er mer bevisst på påvirkningskraften til hjernene bak mediene, er mitt begjær etter mobiltelefonen minst like stort som før. Jeg har omtrent vokst opp med to verdener – den ene med ekte fysisk lek og trall, og den andre, også med lek og trall – bare på skjerm. Kanskje er sistnevnte en verden jeg tidvis liker bedre enn den jeg fysisk lever i. Fra øyeblikket jeg ble presentert for mobiltelefonen visste jeg at to fargeblyanter og et A4 ark aldri ville kunne måle seg med det uendelige utvalget av spill og Hannah Montana-episoder på mammas iPhone. Skyggene på veggen - det virtuelle – opptok meg like mye som virkeligheten, om ikke mer. Med smarttelefonen ville jeg aldri virkelig trenge kreativiteten for å more meg. Gjemsel er en av mange leker som egner seg ekstra godt på nettet. Det er ingen kunst å bli verdensmester i denne leken når alt som skal til er å gjemme seg bak det eneste ingen ønsker å gjennomskue, nemlig skjermen. Den virtuelle verden er på mange måter bekymringsløs, ukomplisert, tolerant og full av alternativer. På nettet kan vi lettere fremstå som den vi vil, tolke ting som vi vil, og oppdage mennesker med tanker som vi trodde vi var helt alene om. Selvsagt ønsker ingen å gjennomskue et slikt drømmeland.

Forholdet til mobilen og verden rundt kan minne om en rusavhengig som ser verden i edru tilstand kontra med berusede øyne. Det er ikke så rart med tanke på at det produseres dopamin i hjernen når vi får underholdning eller sosial bekreftelse på nettet. Den umiddelbare tilfredsstillelsen vi får da er ofte å foretrekke fremfor den langsiktige og usikre tilfredsstillelsen som vi kan få ved fri tanke og refleksjon eller ved interaksjon med andre. Gjennom mobiltelefoner og sosiale medier har fem milliarder mennesker fri tilgang på det samme avhengighetsskapende stoffet som produseres når vi røyker, drikker eller gambler. Når jeg er stresset, hvileløs og bekymret, uvitende om hvordan jeg skal håndtere disse følelsene, vender jeg meg ikke umiddelbart til andre mennesker. Jeg vender meg heller til mobilen som gir meg kortsiktig tilfredsstillelse og avlastning. Jeg har ikke det samme behovet for å be om hjelp fordi jeg vet så godt hvordan jeg setter et filter på livet mitt som presenterer alle andre for en helt annen virkelighet enn den som egentlig foregår i hodet mitt. Det er ikke vanskeligere enn å være en vandrende skikkelse foran et bål, der venner og familie er bundet fast til å stirre på skyggene jeg kaster på veggen. De er selv så opphengte i dukketeateret at de ikke engang ser hverandre oppi det hele, og enda mindre meg som står bak dem.

I noen andres liv er det imidlertid jeg som står lenket fast, stirrende i dyp beundring på dette dukketeateret av et forskrudd verdensbilde, ute av stand til å løsrive meg. Spørsmålet er bare om det er fordi jeg ikke kan eller fordi jeg ikke vil. For mitt vedkommende er det nok begge deler. Den mest interessante delen av Platons hulelignelse er kanskje der den løslatte fangen returnerer til hulen for å befri de andre to, men de blir sinte, voldelige, og nekter ham å hjelpe. Jeg tenker på irritasjonen som iler gjennom meg når jeg har oppmerksomheten min dypt inni mobiltelefonen og noen ber meg legge den bort bare i ti minutter. Jeg kan ikke forestille meg hva jeg ville følt om noen brutalt forsøkte å ta skjermen fra meg for godt. I mitt hode går det kort og godt ikke an å leve uten mobilen ved min side. Ikke fordi jeg er bortskjemt, overfladisk eller i overkant privilegert, men fordi jeg er avhengig.

Hvis vi alltid står med én fot i den virtuelle verden, er tilstedeværelsen i krise. Den kan bare være ett sted av gangen. Med det forsvinner mye av det mellommenneskelige. Det er ikke utenkelig at majoriteten av smarttelefonbrukere kan bekrefte at det iblant faktisk føles som om de ikke kan bevege seg vekk fra maskinen, eller ikke engang titte opp eller til siden for å se på personen som snakker til dem. Å ignorere sine kompanjonger for å fokusere på mobilen er en så hyppig manøver at den har fått sin egen betegnelse i den engelske ordboken - “phubbing”. Vi oppfører oss som at vi knytter like sterke bånd gjennom en maskin som det vi gjør ansikt til ansikt med et annet menneske. Lykken i å tilbringe tid med andre blir mindre når mobilen konstant minner oss på det brede utvalget av andre ting vi heller kunne eller burde gjort, som å jobbe, å sove, å trene, eller å ta en shoppingtur i byen. Men mens vi bekymrer oss for hva vi går glipp av når vi legger vekk den virtuelle verden og alt den byr på og minner oss på, er ikke det vi egentlig går glipp av mye verre – nemlig virkeligheten?

Oppmerksomheten er kanskje kidnappet av vår egen mobiltelefon, vi leker gjemsel med samfunnet ved å gjemme de ufullkomne livene våre bak skjermen, og vi er kanskje metaforisk fanget i Platons hule; men først og fremst er vi avhengige. Det er vanskelig nok i seg selv, men det er først og fremst kritisk fordi vi ikke ønsker å akseptere det. På Wikipedia står det følgende om krisebegrepet: «Krise stammer fra det greske krisis, som kan oversettes med plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse.» For mitt vedkommende har mobilavhengigheten blitt en individuell krise på grunn av den skjebnesvangre forstyrrelsen den forårsaker og hvilken effekt det har på mitt liv. På et samfunnsfaglig plan er krisen kanskje at den plutselige forandringen i teknologi har resultert i en avgjørende vending i hvordan mennesker kommuniserer og forholder seg til hverandre, samt virkeligheten.

Å nå krisepunktet betyr at vi enten er nødt til å gjøre en innsats for å fikse problemet, eller at vi aksepterer at virkeligheten har blitt nettopp den at vi alltid vil være fanget i en slags hule som vi graver oss lengre og lengre ned i jo mer medieplattformene narrer oss og stjeler oppmerksomheten vår. For min egen del håper jeg å gjøre en reell innsats for å reversere avhengigheten. Jeg trenger ikke slutte å bruke mobilen, jeg må omgjøre misbruk til bruk. Akkurat hvordan jeg skal gjøre det, finnes det faktisk ingen fasit til på nettet. Kanskje om jeg legger fra meg skjermen, lever i nuet, konsentrerer meg og lar tanken flyte fritt, at kreativiteten vil finne svaret for meg. Først da vil jeg tenke, altså være, og ikke taste, altså være.

Tegn (2019)
Aslak Nikolai Kolding
Kirsti Karina Dahl Sæternes
Linn Isabel Eielsen
Mathias Kartveit Mikalsen
Propaganda (2018)
Marta Berstad
Selma Sofie Norup
Tobias Karlsen, Erlend Soma Ekeland, Ruben Dahl, Aleksa Lepojevic, Jonas Thorsen
Folkefiender (2017)
Johannes Hanko
Kaisa Heidsve, Margit Hågå, Silje Grothe, Lina Rognerud, Synne Vorkinn
Sensur (2016)
Ytringsfrihet, helter og antihelter (2015)
Amalie Berg, Iver Jensen, Maypia Dahl
Fredrik Opseth, Miriam Johansen
Magnus Bjørnbekk
Ytringsfrihet, 1814–2014 (2014)
Ressurser
Gode råd fra juryen

Læreplanmål

Norsk VG1

  • Skrive tekster med tema og fagterminologi som er tilpasset eget utdanningsprogram, etter mønster av ulike eksempeltekster
  • Tilpasse språk og uttrykksmåter til ulike skrivesituasjoner i skole, samfunn og arbeidsliv
  • Innhente, vurdere og bruke fagstoff fra digitale kilder i arbeidet med egne tekster, og følge regler for personvern og opphavsrett

Norsk VG2

  • Skrive kreative, informative og argumenterende tekster, utgreiinger, litterære tolkninger, drøftinger og andre resonnerende tekster på hovedmål og sidemål
  • Forklare argumentasjonen i sakprosatekster ved å bruke kunnskap om retorikk
  • Referere til og vurdere kilder i aktuelle faglige situasjoner

Norsk VG3

  • Bruke kilder på en kritisk og etterprøvbar måte og beherske digital kildehenvisning
  • Bruke begrepsapparat fra retorikken for å analysere og vurdere ulike typer sakprosatekster
  • Gjennomføre en selvvalgt og utforskende fordypningsoppgave med språklig, litterært eller annet norskfaglig emne, og velge kommunikasjonsverktøy ut fra faglige behov

Politikk og menneskerettigheter

  • Drøfte massemedienes rolle som politisk aktør
  • Gjøre rede for sammenhenger mellom menneskerettigheter og demokrati
  • Gi eksempler på brudd på sivile og politiske rettigheter og på sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter i forskjellige deler av verden, og analysere årsaker til bruddene

Historie og filosofi 1

  • Presentere hovedtrekk i 1600- og 1700-tallets statstenkning og frihetsidealer og drøfte ved hjelp av tekster hvilke konsekvenser endringene fikk i Amerika og Europa
  • Sammenlikne liberalismen og marxismen og drøfte deres syn på frihet og likhet
  • Vurdere innholdet i tekster som retter et kritisk søkelys på framveksten av det moderne samfunnet
  • Innhente, vurdere og bruke kilder på en relevant og etterprøvbar måte

Historie og filosofi 2

  • Gi eksempler på hva modernisering kan være og drøfte positive og negative konsekvenser av disse
  • Presentere og reflektere over hovedsynspunkter i tekster om mennesker og modernisering
  • Presentere og drøfte hovedsynspunkter i tekster om teknologi, vitenskap og sannhet i moderne tid
  • Drøfte hvordan kjønn, etnisitet og sosial og religiøs tilhørighet har satt grenser for menneskers utfoldelse, og gi eksempler fra historien på hvordan slike grenser har vært overskredet eller endret
  • Gjøre rede for miljøproblemer i et historisk perspektiv og drøfte etiske dilemmaer knyttet til dette
  • Gjøre rede for utviklingen av demokratiske ideer og samfunnsorganisering og drøfte utfordringer knyttet til realiseringen av disse
  • Gjøre rede for hvordan terror og ikke-vold har vært brukt og begrunnet i politisk kamp og diskutere etiske problemer knyttet til slike virkemidler
  • Forklare begrepene identitetspolitikk og erindringspolitikk og vise til eksempler hvordan historie er blitt brukt i kulturell og politisk sammenheng
  • Innhente, vurdere og bruke kilder på en relevant og etterprøvbar måte

Rettslære 1

  • Reflektere over dei etiske og historiske sidene ved rettsreglar
  • Lage digitale presentasjonar av rettslege emne
  • Innhente, vurdere og bruke rettskjelder på ein relevant måte som kan etterprøvast
  • Gjere greie for reaksjonssystemet og grunnleggjande reglar om lovheimel som følgjer av norsk rett og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
  • Gjere greie for reglane om rettferdig rettargang som følgjer av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)

Rettslære 2

  • Forklare kva som ligg i omgrepet menneskerettar
  • Gjere greie for reglane om trusfridom og ytringsfridom som følgjer av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
  • Vurdere personverninteresser opp mot andre omsyn

Medie og informasjonskunnskap 1

  • Diskutere pressa si rolle i utviklinga av demokratiet i Noreg
  • Drøfte korleis ytringsfridom er ein føresetnad for frie medium og demokrati
  • Forklare korleis ny teknologi og digitalisering endrar tradisjonelle kommunikasjonsmønster
  • Utforske medietilbodet i det fleirkulturelle Noreg og diskutere korleis media kan påverke identiteten til urfolk og nasjonale og etniske minoritetar
  • Diskutere kva følgjer det kan få at mange er aktive brukarar av media og sjølve utviklar medieprodukt

Medie og informasjonskunnskap 2

  • Diskutere media si rolle i utviklinga av demokrati i eit internasjonalt perspektiv
  • Drøfte korleis media er med på å skape, forsterke og motverke informasjonskløfter
  • Diskutere kva for roller informasjonsbyrå og lobbyverksemd spelar i eit demokrati
  • Gjere greie for sentrale lover og føresegner som gjeld opphavsrett, personvern og ytringsfridom
  • Reflektere over etiske problemstillingar og utfordringar i møtet mellom medium og ulike kulturar

Mediesamfunnet 1

  • Gjøre greie for medienes rolle i demokratiske samfunn
  • Presentere og drøfte sentrale hendelser i mediehistorien

Mediesamfunnet 2

  • Drøfte betydningen av ytrings- og pressefrihet
  • Gjøre greie for og diskutere grensene for ytringsfrihet
  • Beskrive sammenhengen mellom mediehistoriske hendelser og dagens medievirkelighet

Mediesamfunnet 3

  • Gjøre greie for hvordan media kan skape, forsterke eller svekke informasjonskløfter og digitale skiller
  • Analysere medienes rolle i det flerkulturelle samfunnet
  • Gjøre greie for sosiale mediers betydning for individet og den offentlige debatten
Kontakt