Demokratiets dialektikk

Av Sara Pernille Jensen, Oslo katedralskole, våren 2016

 

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Det var enkelt sånn. Ordet, det var. Her fantes én sannhet for rett og galt. Så skulle man kanskje tro at Kirken stolte på at dens absolutte sannheter var hardføre nok til å tåle kritikk, men den gang ei. I 1633 knelte astronomen Galileo Galilei på gulvet i et dominikanerkloster i Roma, tvunget til å sverge på at Sola beveger seg i bane rundt Jorda, og ikke omvendt. Den gangen vant Kirken, men slaget var likevel tapt. Med tiden begynte Jorda å kretse rundt Sola også for folk lest, og snart var den ikke lenger 6000 år gammel, men flere millioner. Nye vitenskapelige sannheter kom til, da spesielt de som kan observeres gjennom en teleskoplinse eller ved karbondatering. Hva så med de øvrige av Kirkens sannheter? Sannheten om godt og ondt, om rett og galt?

«Gud er død», og med ham forsvant moralens fremste forankringspunkt. Alene står menneskene. Hva er nå rett og galt? Vi liker å tenke på moralen som noe opphøyd som eksisterer utenfor oss, noe absolutt som vi kan rette oss etter. Sannheten er vel snarere at samvittigheten finnes i hver enkelt, og at det er summen av disse samvittighetene som bestemmer et samfunns moral. Annen kilde finnes ikke, og det er gjennom demokratiet at summen av vårt felles verdisyn, majoritetens syn, blir synlig.

En majoritet er imidlertid ingen fast størrelse. For hver generasjon skiftes en del av den ut, og med det noen av de meningene og holdningene som finnes i den. Ordet finnes fortsatt, men det omskrives til stadighet. Til dette trengs ytringsfriheten, den enkeltes rett til å ytre sine meninger på tross av majoritetens motsigelser. Vi hyller den meningsbrytningen dette fører med seg, for det er vel takket være den at verdiene forbedres og samfunnet beveger seg framover?

Disse ordene, forbedring og bevegelse framover, er på mange måter det moderne menneskets historiesyn i et nøtteskall. Vi mener å være vitne til en stadig utvikling framover, og bak denne troen på utviklingen og dyrkelsen av demokratiet og ytringsfriheten finner vi muligens, om enn ubevisst, en tro på noe som kan minne om Hegels dialektiske system. Vi tror på en demokratiets dialektikk. Gjennom argumenter og motargumenter, teser og antiteser, søker vi fram mot en ypperste syntese. For hver avgjorte debatt beveger vi oss ett steg videre, verdiene revideres og forbedres, og veien går framover mot en høyere verdensorden.

Problemet oppstår når vi støter på ideer eller holdninger vi ikke engang er villige til å akseptere som antiteser. Dette kan være holdninger som går imot prinsippet om likeverd, som trolig er det prinsippet vi holder høyest i dagens norske samfunn. Vi er komplett uimottagelige for «argumenter» for at funksjonshemmede er mindreverdige, at mentalt syke burde tvangssteriliseres eller at jøder igjen burde nektes innpass i landet. (Så uimottagelige, faktisk, at mitt behov for å distansere meg er så stort at jeg her måtte sette hermetegn rundt «argumenter»). Slike holdninger er så uforenelige med våre verdier at vi føler at vi med absolutt sikkerhet kan avfeie dem som svada. Her er vi som Kirken på 1600-tallet, bare med andre sanksjonsmetoder.

Mens Kirken, og mange med dem, tidligere brukte trusler og vold, er sanksjonene i dag ofte overlatt til det sosiale. Den politiske korrektheten og meningsnormene står sterkt, og avvik fra disse fører fort til offentlig fordømmelse og uthengning, vår tids kanskje største skrekk. I tillegg blir det stadig vanligere at fokuset her rettes mot den som kritiseres og dens følelser og fare for å bli krenket.
Tilsynelatende er de involverte parters følelsesliv et stadig viktigere element i den offentlige debatten. At dette er et hinder for ytringsfriheten er det liten tvil om – spørsmålet er om menneskelige hensyn i enkelte tilfeller likevel bør veie tyngre enn den enkeltes rett til å si sine meninger.

Rasistiske holdninger blir stadig vanligere, og aksepten for mer eller mindre saklig kritikk av blant annet islam øker i hele Europa. Hege Storhaugs bok Islam, den 11. landeplage kommer stadig i nye opplag, og om VGs lesere på nett hadde fått bestemme, ville Storhaug fått tittelen «Årets navn» i 2015. Europas høyrepopulistiske partier rykker frem på meningsmålingene. Forsiden på det polske magasinet wSieci viste i februar et bilde av en hvit kvinne drapert i EU-lagget, med mørkhudede mannshender som røsket i henne mens hun skrek. Teksten lød: «Islamsk voldtekt av Europa», og ga klare assosiasjoner til nazistenes antisemittiske propaganda. Er det dette som er «ytringsfrihetens pris»?

Ja, det er kanskje det. Dette er antitesen til det såkalte godhetstyranniet, antitesen vi forsøkte å sensurere vekk fra ofentligheten ved fordømmelse, der vi forsøkte å gå rett fra tese til syntese. Hvorfor? Kanskje stoler vi ikke lenger på massene, kanskje stoler vi ikke lenger på «demokratiets dialektikk», på at lertallet alltid vil velge de riktige verdiene, og slik føre samfunnet videre framover.
Det kan se ut som en fallitterklæring til demokratiet, for det er nettopp det sensur er. Men vil det alltid være klokest å la majoriteten bestemme? Jeg trenger knapt minne om det faktum at Hitler ble demokratisk valgt. Problemet er at ethvert samfunn er blindt for sine egne moralske svakheter, og derfor ute av stand til å forutsi hvilke av dets verdier som ikke lenger vil være holdbare i fremtiden. 200 år tilbake virket det nok selvinnlysende for mange at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget», men vi priser oss i dag lykkelige for at noen den gang våget å gå imot folkeopinionen, for på den måten å endre den.

Enhver inngripen i dialektikken vil innebære at man gjør seg selv til moralske dommere også for fremtiden, og med hvilken rett gjør man det? Dialektikken vil stoppe opp, og resultatet er et statisk samfunn som risikerer å sitte fast med et skadelig moralsyn. Derfor bør vi ikke bare tillate ytringer som strider diametralt mot vårt eget verdisyn, vi bør også oppfordre meningshaverne til å snakke høyt. Som samfunn er vi avhengige av disse meningene, vi er avhengige av antitesene for å kunne bevege oss videre framover mot syntesen. Og desto lere verdisyn vi har å velge mellom, desto større er sjansen for at det «riktige» innes iblant dem. For enda så jern tanken kan virke, enda så vanskelig det er å erkjenne – Ordet er ikke absolutt, Ordet innes i oss, og eksisterer ikke noe annet sted. Som alltid før vil Ordet gradvis omskrives, så la oss gjøre alt vi kan for at det omskrives til det beste.

Som alltid før vil Ordet gradvis omskrives, så la oss gjøre alt vi kan for at det omskrives til det beste.

Juryen uttaler

Sara Pernille Jensen har bidratt med et filosofisk essay om samfunnsdebattens karakter og betydning. Teksten henter sin åpning fra Johannesevangeliet: ”I begynnelsen var ordet” – og deretter følges ordets vei frem til dagens samfunnsdebatt. Hun peker på at med fremveksten av demokratiet, ble massene maktens nye forankringspunkt og retter dermed oppmerksomheten mot de krefter som former majoritetens oppfatninger. Siden samfunnet og dets verdier endres over tid, trengs ytringsfriheten som et revisjons-instrument på veien mot fremtiden.

Her introduserer Jensen en formulering inspirert av filosofen Hegel: ”Vi tror på demokratiets dialektikk.” Med det mener hun vår tro på at brytningen mellom argumenter og mot-argumenter fører til synteser, som bringer oss videre.

Med uro ser Jensen på fremgangen for høyrepopulistiske partier i Europa og spør om dette er prisen vi må betale for ytringsfrihet i vår tid. Hun kaller denne type meninger for ”anti-tesen til godhetstyrraniet.” Jensen konkluderer likevel med å peke på at hvis vi forhindrer slike meninger, så stanser vi demokratiets dialektikk, noe som vil forhindre videre debatt om vanskelige samfunnsspørsmål. Sara Pernille Jensen oppfordrer oss derfor til å se det verdifulle i anti-teser – selv om de fleste ikke liker dem, ja nettopp derfor – og mener at de likevel er nødvendige for at vi skal kunne bevege oss videre til syntese-standpunkter.

Essayet byr på en dristig, original og tankevekkende analyse av samfunnsdebatten. Det peker på et sentralt grunnlag for ytringsfrihetens beskyttelse, nemlig at «sosial sensur» av upopulære ytringer bidrar til å gjøre vår markedsplass av ideer som kan brytes mot hverandre mindre velassortert.

Til tross for sine abstraksjoner tipper teksten aldri over i svulstigheter. Helt uavhengig av hverandre kom juryens medlemmer frem til at denne analysen av ”demokratiets dialektikk” stod i en klasse for seg i årets konkurranse!

Juryen er imponert og har besluttet at oppgaven skal belønnes med førstepris i Fritt Ord-konkurransen for 2016.

Åshild Slåen

Ungdom som passive aktivistar

Se bidraget

Fredrik Opseth

Min helt: Kim Friele

Se bidraget

Sara Pernille Jensen

Demokratiets dialektikk

Se bidraget

Del siden på

Følg oss

Send inn

Leveringsfrist innen torsdag 1. mars 2018, kl. 23:59
1 Personalia
2 Bidrag